Privatarkivarbeidet de siste 50 årene - tilfeldig og fragmentert

Det er et overordnet mål at arkivene som bevares, skal gi et mest mulig representativt bilde av samfunnsutviklingen, også kjent som helhetlig samfunnsdokumentasjon. Dette gjelder befolkningsstruktur, stedsutvikling, utdanning og forskning, arbeids- og næringsliv, samferdsel, kultur og fritid, for å nevne de viktigste.

Likevel tyder resultatene av de siste 50 års privatarkivarbeid på at tilfeldigheter fortsatt preger situasjonen. En stor del av arkivene som er bevart, er små og fragmentariske, og de er heller ikke særlig representative for det som har rørt seg i det norske samfunn.

I 2007 gjennomførte ABM-utvikling et stort, nasjonalt arkivkartleggingsprosjekt som resulterte i rapporten «Til kildene». Her ble privatarkivarbeidet i Norge grundig beskrevet. Noen hadde da allerede utarbeidet bevaringsplaner for privatarkiv. Det var likevel mest tilfeldigheter som avgjorde hva som faktisk ble mottatt og bevart. Tilfeldigheter preget særlig privatarkivarbeidet i lokal- og regionalhistoriske arkiver, museer, bibliotek og historielag.

De mange bevaringsplanene som er utarbeidet siden 2015, bekrefter langt på vei det samme bildet. Planene peker på både årsaker og tiltak. Det sies mye riktig og viktig, men viktige faktorer er likevel gått under radaren og viet liten oppmerksomhet.

Private virksomheter i Norge

Ifølge Enhetsregisteret finnes det per 1. mars 2026 1,15 millioner virksomheter i Norge. Tar vi bort de organisasjonsformene som ikke er relevante i vår sammenheng, står vi igjen med ca. 1,07 millioner private virksomheter.[i]

Til sammen utgjør bedriftene 927 000 arkivskapere. Mange har flere tusen ansatte og avdelinger eller datterselskap i inn- og utland, men de fleste er langt mindre, og 453 000 er enkeltpersonforetak.

Til sammen inneholder Enhetsregisteret 137 000 foreninger. Noen har flere titalls tusen medlemmer over hele landet, mens et stort antall foreninger er små, lokale grupper. I tillegg finnes det ca. 6000 stiftelser, fond og legater.

Tallenes tale I arbeidet med denne artikkelen har jeg brukt et uttrekk fra Enhetsregisteret og to uttrekk fra Arkivportalen (APk1976-2025 og APi1996-2025) til å analysere forholdet mellom «virkeligheten» og bevarte privatarkiver i årene fra 1976.

Det første uttrekket fra Arkivportalen (APk1976–2025) omfatter arkiver som er skapt kun i 50-årsperioden 1976 til 2025. Dette utgjør 2118 arkiver. Det andre uttrekket (APi1996–2025) omfatter 5872 arkiver fra 30-årsperioden 1996 til 2025 og er arkiver som i tillegg kan inneholde eldre materiale. En 50-årsperiode for sistnevnte uttrekk teller 13 249 arkiver og ville krevd for mye tid å bearbeide.

Hvert år publiserer bladet Kapital en oversikt over de 500 største bedriftene i Norge, målt etter omsetning. Jeg har hentet data fra 2024-oppstillingen og har tatt utgangspunkt de 100 første på listen. De første hundre bedriftene fra Kapitals oversikt i 2024 er sammenholdt med forekomst på Arkivportalen. Det samme har jeg gjort for de 100 organisasjonene som har flest medlemmer, hentet fra Enhetsregisteret og foreningenes nettsider, der registeret manglet medlemstall, februar 2026.

Jeg har etter beste skjønn forsøkt å plassere arkivene i ulike kategorier. Feil kan selvsagt forekomme. Tidsfaktoren gjorde det vanskelig å ta med alle 500 bedriftene og flere organisasjoner. Trolig ville det heller ikke endret mønsteret vesentlig.

Har vi nådd våre mål?

Tatt i betraktning de svært små ressursene arkivsektoren disponerer, er det egentlig ganske imponerende hvor mange og viktige arkiver som faktisk er bevart og tilgjengeliggjort. Men opplysningene fra Arkivportalen de siste femti år avslører noen åpenbare svakheter.

Bevarte arkiver etter næringsvirksomheter er sterkt underrepresentert i forhold til forekomster i Enhetsregisteret. Mens 86 prosent av alle private virksomheter i Enhetsregisteret er næringsvirksomheter, er kun 11 og 16 prosent bevart i de to uttrekkene (se figur 1).[ii]

For foreninger er det motsatt, de er overrepresentert i uttrekkene. Mens foreninger utgjør 13 prosent i Enhetsregisteret, utgjør de 65 og 62 prosent av de arkivene som er bevart i de to uttrekkene. Antall virksomheter har selvsagt endret seg i denne perioden, men den relative fordeling på ulike organisasjonsformer har neppe endret seg vesentlig.

Behov for korrigering

Dette misforholdet mellom foreninger og bedrifter må vi korrigere. Ikke bare utgjør bedriftene langt flere enheter enn andre organisasjonsformer. De danner også grunnlaget for lokalsamfunn. De preger regioner og nasjonen i større grad enn andre virksomhetstyper gjennom en omfattende påvirkning på økonomi, sosiale forhold og miljø. De er motorer for verdiskaping, arbeidsplasser og innovasjon.

Bedriftsarkiver er utfordrende å sikre. Bedriftenes fokus er naturligvis på produksjon og inntjening. Det er derfor vanskelig å overbevise dem om å bruke tid på arkivvern. Tid er penger. Her kan bransje- og næringsorganisasjonene være et svært effektivt og godt alternativ. Deres arkiver gir et svært godt bilde av bedriftene i de ulike bransjene, de utfordringer og muligheter de står overfor, lokalt, regionalt og nasjonalt. Disse organisasjonene vil ofte også ha et mindre tidspress over seg og kanskje også en større forståelse for betydningen av arkivvern.

For få store forenings- og bedriftsarkiver

Det opereres med tre forvaltningsnivåer for arkivskapere: sentralt, regionalt og lokalt.[iii] Som figur 3 viser, har 73 prosent av arkivskaperne i uttrekket EPk1976-2025 lokal tilknytning. Det samsvarer brukbart med inntrykket fra Enhetsregisteret, der enkeltpersonforetak alene utgjør 42 prosent, og der mange foreninger har lokal tilknytning. Det er etter mitt syn likevel tvilsomt om dette er i tråd med vår målsetting. Nasjonale og regionale virksomheter vil ofte gi mye informasjon også om underliggende, lokale virksomheter. Det gjelder både bedrifter og foreninger.

Får vi sikret nasjonale og regionale bedrifts- og foreningsarkiver, vil vi også få med mye informasjon om lokale forhold. Det er etter mitt syn heller ikke nødvendig å bevare et stort antall uavhengige, likeartede lokale virksomheter. De er som regel mindre informative enn de regionale og nasjonale arkivskaperne. Et utvalg burde være tilstrekkelig.

Jeg tror heller ikke at det store antallet lokale forekomster er resultat av en bevisst plan. Det er nok heller snakk om slikt som kom «flytende på ei fjøl». Slike små, og ofte fragmenterte, arkiver krevde liten innsats fra vår side. I alle fall enkeltvis. Da kan det være vanskelig å si nei. Men samlet stjeler disse arkivene svært mye tid og hindrer oss i å gjennomføre de planene og målene vi har satt oss.

Smått er godt er et velkjent norsk uttrykk som hyller det enkle og det nære, og det kan absolutt være på sin plass, også hva angår privatarkiver. De små arkivene, enten det er forenings- eller bedriftsarkiver, har absolutt sin verdi. Museer, lokale historielag og lokale arkiver må gjerne fortsette å prioritere lokale aktører, men de regionale (IKA-er og fylkesarkiv) og Nasjonalarkivet bør etter mitt syn prioritere regionale og nasjonale aktører. Hvem skal ellers gjøre det?

En arkivsektor der magasinene totalt domineres av små, lokale og ofte fragmenterte arkiver, har etter mitt syn bommet.

Slik sett er det forstemmende å se hvor få store forenings- og bedriftsarkiver som er bevart (se figur 4). Antallet går også drastisk ned for perioden etter 2015. Mange vil hevde at dette vil endre seg med tiden. Det var kanskje riktig da arkivene var papirbaserte. Men siden 2015 skapes nesten alt arkivmateriale digitalt. Og, som mange bevaringsplaner har påpekt, må disse mottas tidlig dersom de skal bevares for ettertiden.

Så langt omtaler Arkivportalen til sammen bare fire digitale arkivsystemer fra de største foreningene, kun tre fra de 100 største bedriftene. Tilfeldige disketter og cd-plater regnes ikke med.

Dette er katastrofalt!

Alle arkivarer til uttrekkene

Nasjonalarkivet i Oslo har naturlig nok bevart flest av de «nasjonale» arkivene. Men her har også de regionale arkivinstitusjonene en viktig jobb å gjøre.

Oslo har overlegent flest av de store bedriftene og foreningene. Ifølge Kapital har Oslo og Akershus halvparten av Norges 500 største bedrifter. Men den andre halvparten har hovedkontor i andre deler av landet, primært de store byene. 80 norske kommuner har en eller flere blant Norges 500 største bedrifter.

Skal vi få bedret denne situasjonen, må langt flere tradisjonelle arkivarer delta i arbeidet med digitalt skapte arkiver, og vi må forenkle metodene som brukes. Det vil gjøre arbeidet mer overkommelig både for arkivinstitusjonene og for arkivskaperne.

Vestfoldarkivet utgir i disse dager, skrevet av undertegnede, en veiledning for uttrekk og bevaring av digitalt skapt arkivmateriale fra næringslivet nettopp beregnet på «papirarkivarene». Den er også gyldig for privat sektor generelt. Der påpekes en rekke tiltak som trolig vil bedre situasjonen.

Samordnet innsats?

Burde Nasjonalarkivet, sektorarkivene og de regionale arkivinstitusjonene gjøre en felles, samordnet innsats på dette området? Ikke legge opp til en urealistisk innsats, men en konkret og gjennomførbar plan som står i stil med våre knappe ressurser?

Kunne man for eksempel hvert år peke ut tre til fem «nasjonale» bedrifter/foreninger?

Nasjonalarkivaren må da bruke sin tyngde til å fronte et slikt initiativ overfor de utvalgte virksomhetene og ta et hovedansvar. Gjennomslag på nasjonalt nivå vil forenkle tilgangen til de tilhørende regionale (og lokale) virksomhetene. Nasjonalarkivet og sektorarkivene tar ansvar for nasjonalt nivå, regionarkivene for de regionale, kommunearkivene for de lokale.

Det er verdt et forsøk!

Alder og kjønn

Hvordan ligger det an med privatarkivenes tilknytning til alder og kjønn? Alder og kjønn fremgår av arkivskapernes navn eller fordi det er allment kjent at bestemte typer virksomheter er forbeholdt en bestemt aldersgruppe eller et bestemt kjønn. Eksempler er barneforeninger, ungdomsforeninger, pensjonistlag, sanitetsforeninger, husmorlag osv. Som figur 5 viser, er det prosentvis få arkivskapere som kan kategoriseres på denne måten, og det gjelder i all hovedsak foreninger (alder/kjønn) og personer (kjønn).

Eldre og menn utgjør et tydelig flertall. Hvorfor så mange pensjonistforeninger og seniortiltak har fått så høy prioritet, er vanskelig å forklare. Trolig har også dette mer med tilfeldigheter å gjøre enn at det er uttrykk for en bevisst plan.

Politisk tilknytning og minoriteter

Privatarkivenes tilknytning til politiske grupperinger og minoriteter gjelder i all hovedsak foreninger (se figur 6). Også her gjelder det en liten andel arkivskapere, 368 av 2118. Den politiske venstresidens klare overvekt er likevel påfallende. Også dette burde man gjøre noe med.

Forskjellen kan i stor grad forklares med den innsatsen Arbark har gjort gjennom mange år både sentralt og lokalt, men ikke bare det. Halvparten av de arkivskaperne jeg har kategorisert tilhørende venstresiden, bevares hos Arbark (143 skapere), mens de øvrige bevares av andre (147 arkivskapere).

De to prosent bevarte minoritetsarkivene er i hovedsak samiske arkiver, og andelen innvandrerarkiver er langt mindre enn man burde forvente. Personer med innvandrerbakgrunn utgjør i dag ca. 21 prosent av Norges befolkning. Det føres ikke offisiell statistikk over etnisk tilhørighet. Norske samer regnes å utgjøre mellom en og to prosent av befolkningen. En økt innsats på dette området bør etter min mening primært rettes mot foreninger på sentralt og regionalt nivå. 

Mulige løsninger

Mangelfull bevaring av eldre arkiver er i langt mindre grad noe vi kan klandres for. Det er, for å sitere NOU 1987: 35, samtidens arkiver som må være vårt hovedfokus når vi skal sikre fremtidens kildegrunnlag. I denne artikkelen peker jeg på noen uløste utfordringer. Hva kan vi gjøre for å bedre situasjonen? Hvordan unngår vi at tilfeldighetene styrer? Hvordan velger vi ut hvilke arkiver som bør bevares? Kort sagt, hvordan skal vi arbeide for å nå målet om å sikre en helhetlig samfunnsdokumentasjon? Ressursene er små, og ikke alle arkiver er like verdifulle. Da er det viktig at vi velger de riktige.

Her følger en oversikt over de grepene jeg anser som viktigst:

1. Samordnet innsats overfor de store nasjonale aktørene (bedrifter og foreninger med underliggende enheter rundt om i landet), med Nasjonalarkivet i førersetet og sektor- og regionarkivene som viktige deltakere. Fremheve tre til fem aktører årlig.
2. Stanse mottak av «tilfeldige», ikke-prioriterte arkiver.
3. Senke den digitale terskelen som hindrer den tradisjonelle arkivaren i å motta digitalt skapte arkiver.
4. Større satsing på næringslivsarkiver, med særlig fokus på bransje- og næringsforeningene.
5. Realistiske planer som samsvarer med tilgjengelige ressurser.

Sluttnoter

[i] Organisasjonsformer vi ikke regner med: Administrativ enhet – offentlig sektor, annen juridisk person, eierseksjonssameie, fylkeskommune, andre ikke-juridiske personer, konkursbo, den norske kirke, kommune, kontorfellesskap, særskilt oppdelt enhet, organisasjonsledd, andre enkeltpersoner som registreres i tilknyttete regier, tingrettslig sameie, staten, annet foretak iflg. særskilt lov og tvangsregistrert for MVA.

[ii] I denne gruppen har jeg tatt med organisasjonsformene ansvarlig selskap med solidarisk ansvar, aksjeselskap, allmennaksjeselskap, selskap med begrenset ansvar, boligbyggelag, ansvarlig selskap med delt ansvar, enkeltpersonforetak, fylkeskommunalt foretak, gjensidig forsikringsselskap, interkommunalt selskap, kommandittselskap, norskregistrert utenlandsk foretak, pensjonskasse, partrederi, samvirkeforetak, europeisk selskap, statsforetak, sparebank og verdipapirfond.

[iii] Sentrale arkivskapere er foreninger o.l. som har et nasjonalt virkeområde, eller næringsdrivende som har avdelinger eller datterselskap i ulike deler av landet/utlandet. Regionale arkivskapere har regionalt virkeområde/ tilstedeværelse. Mens lokale arkivskapere har lokalt virkeområde tilstedeværelse