Kartet er der, men kompasset mangler

– Det er en misforståelse at minoritetene ikke er representert i arkivene. Det stemmer virkelig ikke. Forestillingen henger sammen med at majoritetssamfunnet har vært lite nysgjerrig på minoriteter. Det finnes mye dokumentasjon i arkivene som bare venter på forskning. Det sier Johanne Bergkvist, historiker ved Oslo byarkiv. Hun har jobbet med minortetsarkiver, og spesielt arkiver etter romanifolket (de reisende) i en årrekke. Hun var medlem av Tater-/romaniutvalget som utarbeidet NOU 2015:7 Assimilering og motstand i utvalgets siste periode.

Reisende i livet

En som til fulle har bevist at historiene finnes, er Kai-Samuel Vigardt. Han vet trolig mer enn noen hvordan det er å være reisende og lete opp sin egen og andres slekt i arkivene. Det startet allerede da han var seks–sju år gammel. Moren var brennende engasjert i å hjelpe de reisende med å søke billighetserstatning og senere rettferdsvederlag. Kai-Samuel var med på biblioteker, han sveivet på mikrofilmapparater og så i kirkebøker. Som 13-åring hjalp han reisende med å skrive søknader på egen hånd.

Assimileringspolitikken den norske stat utøvde mot romanifolket i nær 150 år, gjorde at mange fikk et dårlig utgangspunkt med manglende skolegang, overgrep og mobbing (se faktaboks). Fortsatt sliter noen med å lese og skrive.

Den dag i dag får Vigardt henvendelser fra reisende som trenger hjelp til å finne dokumentasjon eller skrive søknader.

– Det kan være vanskelig å navigere seg til riktig sted. Du må vite at arkivet etter Norsk misjon blant hjemløse (Misjonen) er å finne i Riksarkivet. Det er det mest sentrale arkivet for å dokumentere barnehjemsopphold, familieforhold og maktovergrep.

Men kommunale arkiver er også sentrale. Her er en av utfordringene kommunesammenslåinger, ikke minst de mange på 60-tallet.

– Hvor ligger arkivene i den sammenslåtte kommunen? Er de overført til et interkommunalt arkiv? Ofte vet jo ikke kommunene selv hvor arkivene er, eller hva som finnes. Da blir gjerne svaret at dokumentasjonen ikke finnes, eller det vil ta lang tid fordi arkivet ikke er ordnet eller skadet av mugg, forteller Vigardt.

De riktige spørsmålene

Det er ikke uvanlig at han må hjelpe reisende som først har prøvd å søke innsyn på egen hånd. Ofte er det nok å stille de samme spørsmålene på en litt annen måte.

Det skjer også at han støter på saksbehandlere som ikke kjenner lovverket godt nok.

– Du kan bli møtt med at materialet er unntatt offentlighet fordi det er en adopsjonssak, eller fordi søsken er omtalt. Selvfølgelig finnes det mye dokumentasjon som omhandler fosterhjem, adopsjon eller søsken! Et av de viktigste virkemidlene til staten var jo å splitte familier. Det finnes helt greie måter å håndtere dette på, men ofte blir det gjort unødig vanskelig.

Han forteller om ett tilfelle da en reisende henvendte seg til ham. Saksmappa hans besto av noen få ark, han kunne ikke skjønne at det var alt.

– Vi formulerte innsynsbegjæringen litt annerledes, og da kom en hel pappeske med dokumenter. Det endte med en betydelig erstatning. Uten den nye forespørselen ville det ikke vært grunnlag for en så stor erstatning.

Her skyter Johanne Bergkvist inn: – Det handler ikke bare om hva som finnes i arkivet, men om hvordan man skal bruke det som rettighetsdokumentasjon. I dag skal det være så enkelt å hente ut dokumenter digitalt, men hvem skal veilede deg i kildene? Det er ikke bare bare å få en svær mappe om deg selv i fanget. Her tenker jeg at Kai-Samuel har hatt en viktig rolle for mange reisende helt fra han var 13 år.

La oss spole tilbake til 13 år gamle Kai-Samuel og hans vei inn i slektsforskningen: historien om tippoldefar Godin.

Tippoldefar Godins historie

I politiets forbryteralbum møter Godin Hagvald Nikolaysen (1882–1957) oss med et mørkt blikk og bistert uttrykk. Han har akkurat fylt 18 år og er dømt til fire år i fengsel for drap. Dette blir hans første og siste straffedom. I fengselet lærer han seg å lese og skrive, ferdigheter som senere skulle bli hans våpen.

I 1910 blir han plassert på Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre sammen med kona Anna Maria. Etter oppholdet blir ekteparet bosatt av staten, likevel blir fem av barna tatt fra dem. Omtrent 90 år etter finner Kai-Samuel tippoldefarens personmappe i arkivet etter Misjonen.

Blant dokumentene ligger en stor bunke personlige brev skrevet til Misjonens generalsekretær gjennom flere tiår. I brevene ber han om svar på hva slags forhold barna lever under på barnehjemmene, og utfordrer både Misjonens makt og statens politikk.

I 1926 ble Godin frelst. Sju år senere er han en av grunnleggerne av den evangeliske De forsømtes Mission, som ble en tydelig motstemme til Misjonen. Godin krevde i sine brev at reisende skulle få fulle rettigheter som norske borgere, han hjalp familier i møte med myndighetene og kritiserte uredd Misjonens virksomhet. Stikk i strid med Misjonens forsøk på å bryte all kontakt mellom reisende, samlet han slekt og venner til bønnemøter med sang og tale.

– Han var en pioner. Det er ikke dokumentert at det var noen før ham som hadde gjort noe sånt, sier Vigardt.

Slektshistorie som metode

Rasisme defineres gjerne som å redusere individer til sin gruppetilhørighet, enten denne gruppetilhørigheten knyttes til kultur eller «rase».

Slektsforskning er en metode som snur opp ned på gruppetenkningen.

– Slektsforskning viser at alle har en historie. Selv om man blir behandlet som en gruppe og assimilert som en gruppe, trer enkeltpersoner frem i arkivene hvis man leter. Slektsforskning, eller mikrohistorie, er viktig for å få frem et mangfold perspektiver og ulike versjoner av historien. Til sammen blir det kanskje det vi kan kalle et helt bilde av samfunnet, sier Bergkvist.

Eksempler på det finner vi i noen av Vigardts pågående prosjekter.

De siste årene har han jobbet med å kartlegge hvor reisende har eid eiendommer i gammel tid. Han bruker folketellinger og kirkebøker for å finne bosted, og sjekker opp mot patentregistre for å finne om familien har eid tomta eller huset som de har født barnet sitt i. Når han setter sammen alle opplysningene, finner han store mengder av eiendommer som reisende har eid.

– Det står i skarp kontrast til fortellingen om at reisende aldri fikk kjøpt eiendom. At de bare ble jaget fra sted til sted, sier Vigardt.

I enkelte kommuner ser han klynger av eiendommer som reisende har eid. Kanskje var de kommunene mer vennligstilt til reisende. Andre steder finner han dokumenter som viser at familier kjøpte hus, men ble nektet konsesjon fordi kommunen ikke ville ha reisende boende.

Å sette sammen dette puslespillet krever inngående kjennskap til både arkiv og slektshistorie. Det er få andre enn Kai-Samuel Vigardt som har gode nok kunnskaper om begge deler og kan knytte navn til en identitet som reisende.

– Det er grunnleggende å kjenne identiteten til folk. Ingenting ved for eksempel navnet «Marie Jensen» sier at hun var romani. Da må man vite hvem som bodde hvor, og hvilke navn de brukte. De kan ha stått som «Jensen» i grunnboken, men være kjent som «Torp» blant reisende – for å ta et tenkt eksempel, sier Vigardt.

For Vigardt handler det om noe større:

– Det handler om å styrke stoltheten til sitt folk. Å kunne fortelle en positiv historie om at reisende også eide hus, at de ikke bodde under busk, liksom. De reiste gjerne om sommeren, men bodde i sin egen bolig om vinteren.

Problematisk søkbarhet

Alt dette peker mot et større spørsmål: Kan arkivfaget være nøytralt?

– På ett vis, sier Bergkvist, med tanke på hva man skal dokumentere og ta vare på. Samtidig er det ingenting som er nøytralt. Språk er ikke nøytralt i seg selv. – Om arkivfaget ikke er nøytralt, kan det i hvert fall være bevisst på bruken av begreper.

I eldre arkiver finner vi ord som «fant», «omstreiferbarn» og «åndssvake» – begreper som viderefører historiske betegnelser vi ikke bruker i dag, sier hun.

– Nøkkelen ligger i hvordan vi formidler historien, hvordan vi beskriver dette i arkivbeskrivelser og arkivkatalogene, og hvordan vi beskriver dette materialet når det blir gjort søkbart, påpeker hun.

Selve programvaren kan være et hinder, slik ASTA fungerer i dag. Strukturene – arkivtrærne – lages basert på proveniens. Det er behov for å bevare proveniens, samtidig som emner og begreper burde kunne tagges eller grupperes.

Bergkvist etterlyser derfor en diskusjon i arkivfeltet om hvordan man kan kombinere historisk nøyaktighet med moderne søkbarhet. Å tenke mer som bibliotekene, med muligheter for å tagge og gruppere materiale, kan være en løsning, mener hun.

– Det handler ikke bare om minoriteter, men om å gjøre det mulig å finne frem.

De digitale hullene

Bergkvist er bekymret for hva som skjer med de digitalt skapte arkivene. Det er behov for et stort løft i arkivsektoren for å gjøre dette materialet tilgjengelig.

– Vi tror vi setter så mange spor etter oss, men de er ikke alltid tilgjengelige eller varige. Det levde livet og enkeltmenneskene, de forsvinner ut av historien med det tydelige valget vi gjør i arkiveringen her og nå.

Bergkvist mener samtidsdokumentasjon og privatarkiver blir stadig viktigere når arkivene blir mer digitale og ensartede. De kan bevare de små, menneskelige sporene som ellers forsvinner – sporene som gir farger til fremtidens fortelling om oss.

Nesten tapt arkivskatt

Arkivet etter Norsk misjon blant hjemløse fyller 55 hyllemeter i Riksarkivet. Det dekker nesten hundre år, fra 1893 til 1990, og rommer alt fra brev og rapporter til personmapper og fotografier. Dokumentasjonen er uerstattelig – både som kilde til forskningen og som grunnlag for å dokumentere overgrep og søke rettferdsvederlag.

Men det var nære på at mye av materialet ble slettet.

I 1992 ønsket Datatilsynet at store deler av arkivet skulle kasseres. I mappene fantes opplysninger om lobotomi og sterilisering, og det var ikke søkt konsesjon for å registrere slike data. Flere mente at arkivet var ulovlig og måtte ødelegges. Deler av innholdet i klientmappene fra Svanviken arbeidskoloni ble derfor kassert. Riksarkivet protesterte og fikk tatt vare på størstedelen av arkivet som et særskilt verneverdig privatarkiv.

Bergkvist peker på at eksempelet viser at selv om arkiver i utgangspunktet har et klientperspektiv, rommer de så mye mer.

– Hadde vi mistet Misjonens arkiv, hadde vi mistet mer enn klientperspektivet. Vi hadde mistet kunnskap om familie og slekter, om hendelser, en mengde foto, detaljert informasjon om personer og deres liv. Vi hadde mistet stemmen til dem som ble berørt.

Slik lovverket er i dag og frem til den nye arkivloven trer i kraft i 2026, kunne hele arkivet etter Misjonen blitt kassert uten at noen lover ble brutt.

Med den nye arkivloven vil dette være endret. Siden Misjonen utførte et oppdrag på vegne av staten, ville organisasjonen vært omfattet av dokumentasjonsplikten i § 7.

Bergkvists synspunkt er at privatarkivene fortsatt står svakt.

– Unntatt bestemmelsene i § 7 kan jeg ikke se at den nye arkivloven endrer så mye når det kommer til innsamling og bevaring av privatarkiver. Historie, kultur og identitet er ikke godt beskyttet, det gjelder hele samfunnet. Der må initiativet komme nedenfra, fra miljøene selv. Men da må det også finnes institusjoner som vil ta imot materialet.

Veiledning på ønskelisten

Kai-Samuel Vigardt har brukt hele sitt liv på å veilede, formidle og forske på arkiv som dokumenterer reisendes liv. Han er rådgiver for offentlige etater og deler av sin kunnskap gjennom tv-serier som «Ukjent arving». På sin Facebook-side legger han ut små glimt sin families historie, med bevisst vektlegging på positiv historiefortelling. Engasjement rundt postene hans er stort, og siden har fått 12 000 følgere.

Hva ønsker han seg av arkivsektoren?

– Veiledning. I Riksarkivet blir folk hjulpet over skranken med å skrive søknader eller finne frem i arkiver. Men i de aller fleste arkivinstitusjoner er det ikke rom for en-til-en-veiledning. Folk blir sendt hjem med beskjed om å skrive et brev eller logge seg inn på en portal, uten tanke på at det ikke er like lett for alle.

En veileder for arkivene savner han også. – Den kunne inneholde et kort sammendrag av de reisendes historie og forklaring på sentrale begreper, for eksempel forskjellen på rom og romani. Samtidig må vi bruke de ordene folk kjenner igjen, når vi skal samle inn informasjon. Spør du en eldre dame om det lå «romani» i bygda da hun vokste opp, faller hun av. Men sier du «tater», skjønner hun hva du mener.

Og til sist savner han at arkivene går aktivt ut og samler inn privatarkiver etter enkeltpersoner eller foreninger, slik at historien om romanifolket blir så mangfoldig som mulig.

– Vi burde egentlig hatt en storsatsing på alle minoriteter, alle nasjonale minoriteter, alle innvandrergrupper, fordi alles historie er summen av hvem vi er, avslutter Johanne Bergkvist.