Hvem har retten på historien?

Jeg treffer Johanne Ostad, forsker og arkivar ved seksjon for sjeldne bøker og privatarkiv på Nasjonalbiblioteket. Hun svarer på mitt innledende spørsmål: Hvem har retten på «sin» historie, og hva er skjer når andre forteller den på vegne av deg?

– Jeg er arkivar. Jeg ordner papirene, jeg legger brev i én bunke, dagbøker i en annen og så videre. Men når materialet skal beskrives, katalogiseres og ikke minst når det skal formidles, er jeg avhengig av å snakke med folk som kjenner det, som har erfaringen selv.

Hun bruker samiskrelatert materiale som et eksempel. Samisk kultur og historie er mangfoldig, «samer» rommer nordsamer, sørsamer, lulesamer, skoltesamer, de som vokste opp i Oslo, de som vokste opp i Sverige, og erfaringene kan sprike like mye som kildene.

– Det er så lett å tenke i grupper og skjære alle over én kam. Det skal vi holde oss for gode til. Jeg kan ikke stille meg opp og si at nå skal jeg presentere fortellingen, med stor F, om samene. 

Digitalisering og etikk 

Samtalen går fort over på digitalisering av minoriteters kulturarv. Av og til kan det fremstå som at alle er enige om at digitalisering og tilgjengeliggjøring på nett er det eneste saliggjørende.

Men over hele verden diskuteres de etiske betenkelighetene bak digitalisering og deling av data. Som en veiledning har Global Indigenous Data Alliance (GIDA) utformet CARE-prinsippene i 2019 (se faktaboks). De er igjen ment å utfylle FAIR-prinsippene for åpen vitenskapelig databehandling. 

Mens FAIR-prinsippene handler om selve dataobjektenes egenskaper, handler CARE om rettferdig opprettelse, innsamling, bruk og lagring av urfolksdata.

– CARE-prinsippene handler om at de gruppene vi har materiale fra, skal konsulteres. De har rett til å mene noe om digitalisering, deling og bruk, sier Ostad.

Ostad oppfordrer alle bevaringsinstitusjoner til å diskutere de etiske betenkelighetene før originalmateriale digitaliseres. Nasjonalbiblioteket var i ferd med å digitalisere og tilgjengeliggjøre materialet de har om santalbefolkningen, da hun i 2015 deltok på en konferanse om misjonæren Paul Olaf Bodding og den santal-skandinaviske kulturarven. Her møtte hun en rekke forskere og aktivister som var santaler. For første gang fikk hun fortalt om arbeidsprosessene og tankegangen bak tilgjengeliggjøringen – til dem det faktisk gjaldt. 

Et landskap uten fasit 

– Det var veldig godt å snakke med dem, for vi var enige om at dette var en fin måte å gjøre det på. Men for meg var det første gang jeg tenkte: Er det sikkert at digitalisering og tilgjengeliggjøring alltid er så lurt?

Santalene er den største urfolksgruppen i India, med sitt eget språk, santali, og en religion nært knyttet til naturen. Gjennom generasjoner har de vært marginalisert kulturelt og økonomisk. Misjonæren Paul Olaf Bodding, som var sentral i Den norske Santalmisjon, viste seg å være en dyktig språkforsker og etnograf. På 1920-tallet lagde han grammatikker og ordbøker for santali og etablerte et skriftspråk med latinske bokstaver.

– Santalene har en rik muntlig tradisjon med folkefortellinger, medisinsk kunnskap og en rik matlagingstradisjon – alt det som utgjør en kultur, forteller Ostad. – Bodding skrev ned rundt 800 tekster om religion, kultur, folkehistorier og eventyr og tok materialet med seg til Norge. Arkivet hans kom til Nasjonalbiblioteket, som tilgjengeliggjorde store deler av det på mikrofilm, den tids digitalisering. Men hvem har du da gjort materialet tilgjengelig for? Santalene hadde ofte verken utstyr eller mulighet til å se materialet.

Flere tiår senere digitaliserer Nasjonalbiblioteket materialet for å gjøre det tilgjengelig. Men i møtet med forskerne innså Ostad hvor ensidig perspektivet hennes hadde vært.

I dag er erfaringene tatt videre. Nasjonalbiblioteket har digitalisert så å si alt originalmaterialet som er relatert til romanifolket. I arbeidet med å velge ut hva som skal digitaliseres, har de fått hjelp av fagpersoner som er romani.

– I materialet kan det være historier jeg ikke forstår rekkevidden av. Kanskje jeg ikke skjønner ordbruken, eller jeg oppfatter ikke henvisninger til ting som kan være ekstremt sårende og vanskelig. Derfor mener vi at vi skal være varsomme med å legge noe ut på nett uten å ta kontakt med den gruppen det gjelder. 

Samtidig erkjenner hun at meningene er delte.

– Vi beveger oss i et landskap uten fasit. To ulike perspektiver kan begge være sanne eller usanne. Men nettopp fordi det finnes så mange ulike stemmer og meninger, må man ta overveide beslutninger. 

Å skape møteplasser 

Et annet spørsmål er om tilgjengeliggjøring er uløselig knyttet til digitalisering.

– Er tilgjengeliggjøring bare når materialet ligger transkribert, oversatt og som en nedlastbar fil på nett? Eller er det tilgjengelig også når det finnes i arkivene og du kan komme hit for å se på det? Jeg mener det siste, sier Ostad. 

Derfor legger hun vekt på å invitere inn ulike miljøer og grupper og å skape møteplasser hvor materialet blir levende. 

Den ene veggen i møterommet vi er i, er prydet av en solid bokhylle i eik. Øverst i bokhyllen er det nisjer med opplyste byster. Rundt det store, sorte bordet er det plass til 13 stoler. Rommet er blitt et viktig nav i formidlingen av originalmateriale. Her inviterer Ostad og andre kolleger inn små grupper, ofte minoriteter, som får se unikt materiale. Hun viste samisk materiale i forbindelse med samisk nasjonaldag i februar, skeive arkiver i forbindelse med Pride og kvensk materiale i mars, når vi markerer Kvenfolkets dag.

– Her skal det være rom for å se på materialet, ta på det, men også stille spørsmål og være kritisk, forteller Ostad.

I utgangspunktet er det satt av en time til fremvisningene, men det har hendt at møtene tar både to og tre timer. Rammen rundt møtene gjør at folk føler seg trygge og åpner opp om historien sin. 

Noen møter kan også være krevende, og ansatte i offentlige institusjoner må være sin rolle bevisst: – Du står der som representant for den staten som har undertrykket minoriteter i generasjoner, og forteller deres historie. Da må du tåle at noen sier at «dette stemmer ikke». Men ofte kan det bli starten på en god samtale, sier Ostad.

Formidling bygger broer 

Å legge til rette for møteplasser i regi av institusjonene betinger synlighet. Det hjelper lite at arkivene er åpne hvis folk ikke vet at de finnes.

– Jeg kan ikke sitte på min høye hest og si «vi har åpent, alle kan komme hit, alt er tilgjengelig», hvis folk ikke vet om det.

For Ostad betyr det blant annet å invitere samiske og kvenske medier til å omtale omvisningene, å sende ut invitasjoner til alle relevante organisasjoner de kjenner til, å legge ut informasjon på Oslo Prides nettside når det er snakk om skeivt fokus, og så videre.

– Framvisningene trekker til seg folk som aldri før har vært på Nasjonalbiblioteket. I bakgrunnen ligger også at de store institusjonene og minoritetene ikke har vært på god fot. Da blir formidling en måte å bygge broer på.