Kampen for å bevare Ukrainas hukommelse

– Jeg husker ikke lenger hvordan det er å leve uten krig. Når jeg ser opp mot himmelen, er det i frykt. Jeg ser ikke etter skyformasjoner eller sivil luftfart, jeg ser etter missiler eller droner.

I nær en time har vi snakket over Zoom om Ukrainas arkiver, da profesjonaliteten slår sprekker og krigens gru blir tydelig i ansiktet til  Ukrainas riksarkivar.

Om få dager, tirsdag 16. september, skal Anatolii Khromov stå på podiet under Nordiske arkivdager i Oslo og snakke om «Digitisering og nettilgang til Ukrainas arkivsamlinger: erfaringer fra krigstid». Nå forteller han om portforbud og blendingsgardiner og om Kyivs gater som tømmes hver kveld. – Nattklubber, restauranter, alt vi pleide å gjøre på kveldstid … Hver kveld stenger byen ned. Bare politi og ambulansepersonell kan bevege seg ute. Jeg kan ikke lenger huske hvordan det er å leve et normalt liv.

En helt annerledes jobb

Anatolii Khromov leder State Archival Service of Ukraine, landets sentrale arkivmyndighet. Det er den utøvende etaten som iverksetter statens arkivpolitikk, underlagt justisdepartementet. Etaten har rundt 60 ansatte og har vært medlem av International Council om Archives (ICA) siden 1956.

Han ble utnevnt i 2019. Pandemien og den russiske invasjonen har definert hele hans periode.

– Da jeg startet, uvitende om hva som skulle komme, hadde jeg planer om reformer for arkivsektoren. I dag er min hovedprioritet å bevare vår kultur- og arkivarv gjennom krigen. 

Ukraina har en av Europas største arkivsamlinger med 100 millioner arkivenheter. Nasjonen har sju sentralarkiver med tematiske spesialsamlinger som audiovisuelle arkiver, historiske arkiver, arkivene til ikke-statlige ideelle organisasjoner (NGO-er), arkivene til vitenskapsinstitusjoner og mer. I tillegg kommer de 24 regionale statsarkivene i hvert fylke (oblast) og sektorarkiver som forsvars- og sikkerhetstjenestens historiske arkiver. Den ukrainske arkivtjenestens ansvar er å føre en samlet arkivpolitikk for alle disse institusjonene.

For Ukraina har åpenhets- og gratisprinsippet stått sterkt.

– I dag er 99,7 prosent av materialet åpent for alle, inkludert forskere fra andre land. Selv dokumenter som var hemmelighetsstemplet under sovjettiden, er i dag avgradert og tilgjengelig for alle, forteller Khromov.

Tre prioriteringer i krigstid

Som leder for arkivtjenestene i krigstid, har Khromov tre hovedprioriteringer: Å bevare og beskytte arkivene, å bygge internasjonale nettverk og å digitalisere/digitisere arkivene.

– Først må vi bevare. Jeg reiser jevnlig til regionene for å se hvordan situasjonen er med egne øyne. Det er én virkelighet i de såkalt «trygge» delene av landet, en helt annen nær fronten. Hver måned må vi avgjøre om vi skal flytte samlinger eller hele institusjoner fra øst og sør til tryggere deler av landet, sier Khromov.

Deretter peker han på det internasjonale samarbeidet. – Vi har fått mer utstyr, kameraer og digitale løsninger i løpet av krigen enn i hele perioden siden uavhengigheten i 1991. Jeg vil rette en stor takk til kolleger verden over som har bidratt til at vi kan bevare og digitisere våre samlinger. Det betyr alt for oss.

Digitiseringen har skjedd i et vanvittig tempo siden krigsutbruddet. – I 2023 laget vi over 21 millioner kopier. I 2024 digitiserte vi 34 millioner dokumenter. I 2025 håper vi å nå 50 millioner digitale kopier, forteller Khromov. Tempoet er blant de høyeste i verden, til tross for stadige krigshandlinger med påfølgende strømutfall og begrensede midler.

– Digitiseringen er ikke bare tilgjengeliggjøring, det er også beredskap. Internasjonale partnere oppbevarer kopier som kan sendes tilbake hvis originalene går tapt.

Arkiv som krigsmål

Skader fra missiler og droneangrep er en risiko, en annen er at de russiske styrkene beslaglegger eller plyndrer arkivene.

– Da Kherson var okkupert, forsvant 30 prosent av arkivsamlingen der. Arkiver ble stjålet og fraktet til Krym, forteller Khromov. – Hvis Russland tar arkivene våre, vil de bli stengt både for forskere og for folket.

Ukraina har derfor endret lovverket slik at digitale kopier er juridisk likestilt med originalene dersom papirene blir ødelagt eller stjålet.

Tapene er likevel små sammenlignet med historien. Da Russlands aggresjon startet i 2014 med okkupasjonen av Krym, deler av Donetsk og Luhansk forsvant 9 prosent av den nasjonale arkivsamlingen.

– Etter tre år med fullskala krig har vi mistet to prosent av samlingene. Det viser at vi har lyktes med å beskytte arkivene våre. Under andre verdenskrig gikk 40 prosent tapt, sier Khromov.

Noen tap er likevel uerstattelige: Allerede 25. februar 2022, dagen etter den russiske invasjonen, ble bygningen som huset KGB-arkivene i Chernihiv satt i brann. 14 000 arkivbokser om sovjetisk undertrykkelse gikk tapt.

Andre steder var ødeleggelsene ren vandalisme, som i Kyiv og Mykolaiv. – Jeg har sett bilder av russiske soldater som stjal datamaskiner, og brukte arkivboksene som toaletter. Heldigvis forsto ikke soldatene verdien av arkivmaterialet, så det ble ikke gjort noen forsøk på å flytte samlingene. I dag er disse arkivene tilbake under vår kontroll, sier Khromov.

Arkiver som identitet

Krigen i Ukraina er ikke bare militær, det er en kamp om selve fortellingen om Ukraina.

– Vi organiserer verdens største prosjekt for digitalisering av slektshistoriske kilder. Sammen med FamilySearch International, en amerikansk NGO, har Ukraina 75 kameraoperatører i arbeid, som hver dag produserer over 2000 digitale kopier. Alt skal med, fra kirkebøker til arkiverte straffesaker fra sovjettiden. Målet er å være ferdig innen tre-fire år, forteller Khromov.

Vektleggingen av de slektshistoriske kildene har en sterk sammenheng med Putins forsøk på å endre det historiske narrativet. Den russiske presidenten forsøker å rettferdiggjøre invasjonen ved å påstå at Ukraina aldri vært en selvstendig stat og ukrainere har aldri vært et eget folk.

– Under invasjonen har mange spurt seg: Hvorfor er vi annerledes enn russerne? Hva er våre røtter? Å forstå nasjonal historie blir lettere når man kjenner sin egen familiehistorie. Vi kan si at vår nasjonale historie er en synergi av alle familiers historier, forklarer Khromov.

Digitaliseringsprosjektet handler også om motstand mot en annen del av den russiske propagandaen: At ukrainerne i hovedsak er nynazister og anti-semitter. I samarbeid med Holocaust-museet i Washington har Ukraina digitisert 15 millioner dokumenter om Holocaust på ukrainsk territorium og gitt klarsignal til å publisere hele samlingen på nett.

– Hvis vi virkelig var antisemitter, som russisk propaganda påstår, hvorfor gjør vi da dette? spør Khromov retorisk, og legger til: – Hvorfor er ikke de russiske samlingene fra den tiden åpne og tilgjengelige på nett?

Dokumenterer en pågående krig

Arkivene handler ikke bare om fortiden, de skapes også i nåtid.

– Dette er kanskje den mest dokumenterte krigen i historien. Alle bærer med seg en smarttelefon. Vår utfordring er å sikre at alt dette materialet blir bevart for fremtiden, sier Khromov.

Derfor jobber hans etat nå med en offisiell instruks fra regjeringen som gir arkivtjenesten ansvar for å koordinere innsamlingen. – Hvis vi ikke tar imot materialet, risikerer vi at det går tapt når prosjektmidlene tar slutt, advarer han.

Ukraina får hjelp fra en rekke frivillige organisasjoner til å både bevare kulturarven og for å dokumentere den pågående krigen. Et av de mange initiativene er Saving Ukrainian Cultural Heritage Online (SUCHO), hvor 1500 frivillige samarbeider for å digitisere og bevare Ukrainas kulturarv. Initiativet BackUp Ukraine lager detaljerte 3d-modeller av viktige kulturhistoriske steder og bygninger, en slags digital tvilling. Ukraine War Archive, (UWA), en annen NGO, dokumenterer krigen i Ukraina. De har blant annet registrert 36 000 mulige krigsforbrytelser og gjort 7600 intervjuer med tidsvitner.

Khromov oppfordrer alle de frivillige organisasjonene til å inngå avtaler med arkivtjenesten nå, slik at samlingene en dag trygt kan overføres til de statlige arkivene.

Samtidig har den ukrainske påtalemyndigheten samlet 170 000 saker om krigsforbrytelser som skal bevares, og arkivtjenesten selv har samlet inn 200 000 intervjuer med personer bosatt i de okkuperte områdene.

Når arkivarene må flykte

Arkivene rundt om i Ukraina prøver å holde hjulene i gang.

– Vi har åpne lesesaler der det er mulig, vi digitaliserer og svarer på forespørsler – men nær fronten er lesesalene fortsatt stengt, forteller Khromov.

En stor utfordring er bemanning. – Arkivar er et kvinneyrke, i Ukraina som i de fleste land. Under de første månedene av invasjonen flyktet mange av mine kolleger for å redde barna sine fra krig. Vi mangler en generasjon arkivarer. Det er ikke bare et arkivproblem, men et nasjonalt problem som rammer mange sektorer, sier riksarkivaren.

Situasjonen er ekstra krevende fordi flere mannlige ansatte tjenestegjør i forsvaret. Fem arkivarer har mistet livet ved fronten.

For å støtte de ansatte arrangerer de statlige arkivtjenestene workshops i Kyiv og samarbeider med arkivmiljøer i Polen og Tsjekkia som tilbyr opphold og kurs. – Det gir dem en sjelden mulighet til å leve normalt noen uker – uten sirener, droner og missilangrep. Det er viktig, ikke minst for den mentale helsen, understreker Khromov.

Erfaringer ingen ønsker å gjøre 

– Hva kan andre land lære av Ukrainas erfaringer?

– For det første håper jeg at dere aldri vil oppleve det vi opplever i dag, sier Khromov. – Erfaring kan bare forstås fullt ut når man står midt i det selv.

Sammen med Aliph Foundation og International Council on Arhives har den ukrainske arkivtjenesten laget en veileder for hvordan man kan digitalisere dokumenter under krig og i konfliktområder.

– I veilederen deler vi erfaringer som kan være overførbare i lignende situasjoner. Vi hadde et omfattende lovverk og prosedyrer for hva vi skulle gjøre i krig før invasjonen. Men mye av det stammet fra erfaringene fra andre verdenskrig. Det viste seg å være ubrukelig i dagens virkelighet. Invasjonen gikk så raskt, på under en uke var jernbaner og motorveier okkupert av russiske styrker. En evakuering i de første dagene ville vært livsfarlig for både arkivarer og for samlingene, understreker Khromov.

Han legger til at krigen endrer karakter år for år, veiledere kan fort bli utdaterte. – Det er nye våpen, nye trusler og ny teknologi. Vi må være fleksible og tilpasse metodene våre hele tiden.

En moralsk plikt å stå i jobben 

Khromov innrømmer at det er utfordrende å stå i jobben i disse mørke tider. Men hans moralske plikt er å fortsette.

– Etter loven er jeg ansatt i fem år, men i krigstid kan jeg ikke forlate stillingen. Jeg føler et ansvar for hele systemet.

Han ser frem til å legge denne perioden bak seg når krigen tar slutt. – Jeg håper å avslutte min karriere som arkivar når krigen er over. Kanskje har jeg gjort feil og kan kritiseres for beslutningene mine, men jeg håper kollegene mine og folket vårt en dag vil se verdien av det vi har gjort. Jeg vet bare en ting: Jeg kommer aldri til å jobbe i et arkiv igjen.