Å forstå hva tap innebærer

Dokumentasjonssenteret vil spesielt vise fram historien om de mer enn 14 millioner tyskere som måtte forlate sine hjem i de tapte tyske områdene i dagens Russland, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia og tidligere Jugoslavia – som følge av den nasjonalsosialistiske politikken og utgangen av andre verdenskrig.

Politisk kontroversielt

Å fortelle historien om fordrivelsene har vært ekstremt politisk kontroversielt i etterkrigstidas Tyskland. De fordrevne stiftet ulike foreninger der de kom sammen og delte minner om stedene de var fordrevet fra, og drev sosialt arbeid blant de fordrevne. Men de hadde også klare politiske krav, som folkenes selvbestemmelse. Det kunne oppleves som et krav om å kunne få reise tilbake til områdene de var fordrevet fra. De fordrevne var flyktninger i eget land, og ofte fikk de høre at de skulle holde kjeft. Hvor sentral historien om de fordrevne tyskerne skulle være, var tema for bitre diskusjoner før etableringen av dokumentasjonssenteret.

Slagordet til dokumentasjonssenteret, «Forstå hva tap betyr», har dobbelt betydning. Slagordet viser framover for å advare mot nye kriger og fordrivinger. Ledelsen var også svært bekymra for at senteret kunne misbrukes av høyreekstreme. Det er en grunn at de holder en lav profil på sosiale medier.

En ekte ABM-institusjon 

I Tyskland brukes termen dokumentasjonssenter ofte om institusjoner som beskjeftiger seg med historien om nasjonalsosialismen, og de har ofte videre oppgaver enn tradisjonelle museer. Dette forteller dr. Nils Köhler, som er stedfortredende direktør og leder av forskningsavdelingen. Han tilføyer at dokumentasjonssenteret befinner seg et sted mellom å være et museum og et minnested. 

– Jeg tenker at det var bevisst at politikerne unngikk begrepet museum, for å unngå å skape inntrykk av at temaet er avsluttet og kun blir betraktet historisk, sier Köhler.

– Hos oss er tilbudet til offentligheten bredere enn et klassisk museum. Ved siden av de faste utstillingene og spesialutstillinger er det både et bibliotek og et tidsvitnearkiv som er viktig. Dette er ikke supplement eller arbeidsverktøy for oss, slik det er i mange museer, men en sentral del av tilbudet til offentligheten.

Senterets bibliotek fungerer også som lesesal for arkivet. Dokumentasjonssenteret har et omfattende arkivmateriale fra tidsvitner. I biblioteket er det et stort bord der man er velkommen til å sitte sammen med personalet, og 40 enkelt- og gruppesitteplasser. Det er også steder å være for lengre opphold. Her sitter folk i flere dager og får hjelp til slektsforskning. Brukerne er historikere som forsker, men også folk som selv har blitt fordrevet.

Dokumentasjonssenteret har også et eget rom for stillhet.

Formidling om fordrivelse og flukt 

Senteret, som ligger i bydelen Kreuzberg, har et omfattende tilbud til skoleklasser og grupper av besøkende som engasjeres i samtaler og undervisning, ser utstillingene og bruker biblioteket. Det er nærmere 30 ansatte fordelt på avdelinger for kommunikasjon, besøkstjeneste, utstilling og samling, utdanning og læring, samt dokumentasjon og forskning – med historikere, arkivarer og bibliotekarer.

I senterets 2. etasje er det en utstilling om tvangsflytting og fordrivelse mer generelt, mens det i 3. etasje er fokus på fordrivelsen av tyskere som følge av nazitidas ekspansjons-, okkupasjons- og utryddelsespolitikk. Her er det tekster og multimedia og noen få gjenstander som gjør et stort inntrykk; som den irrete melkekanna familien Zimmermann hadde til mat på flukten fra Pommern i 1945, modellflyet seksårige Anton fikk i 1990 på reise fra Kasakhstan til Vest-Tyskland, en etterlatt mannssko fra en redningsbåt i Middelhavet og den sammenleggbare sykkelen som en flyktning brukte for å krysse russergrensa til Kirkenes i 1995.

De store panoramavinduene i front av bygget skaper en akse over til «Topograhie des Terrors», som er et minnesmerke over den nasjonalsosialistiske terroren. Der var hovedkvarteret for Gestapo og SS i nazitida. Det kan oppfattes som en arkitektonisk kommentar: Fordrivelse og flukt for egne innbyggere ble resultatet av terroren nazistene startet. Man kan ikke minnes de fordrevne uten også å tenke på de som ble ofre for naziregimets overfallskrig og folkeutryddelse.

Det historiske bakteppet 

I 1939 overfalt Tyskland og Sovjetunionen Polen. Sovjet okkuperte Øst-Polen, mens det tyske riket annekterte de vestlige delene av Polen. Sentral-Polen ble et såkalt generalguvernement. Fra de vestlige delene av Polen ble jøder og deler av den øvrige befolkningen jaget hit. I deres sted kom tyskere fra Øst-Europa i de såkalte «Heim-ins-Reich»-aksjonene.

En halv million tyskere fra minoriteter i Øst-Polen, Romania og Baltikum ble tvunget til å flytte til Tyskland eller tyskannektert Polen. Nesten to millioner polakker ble sendt til Tyskland som tvangsarbeidere. Ofte erstattet de oppgaver utført av jøder, som i sin tur ble deportert østover til gettoer eller konsentrasjonsleirer. Under den tyske okkupasjonen ble fem millioner polakker drept, blant dem tre millioner jøder. Da sovjetiske tropper i 1944 og 1945 inntok de baltiske landene og rykket vestover, rømte millioner av tyskere mot vest, noen til Danmark.

Nye grenser – og fordrivelse

På Potsdam-konferansen i 1945 trakk seiermaktene opp nye grenser. Stalin, Churchill og Roosevelt ble enige om at grensa mellom Tyskland og Polen skulle gå ved elvene Oder og Neisse. Det betød at Tyskland mistet nesten ¼ av landarealet som hadde utgjort Weimarrepublikken. Polen mistet landareal til Sovjetunionen i øst, til det som i dag utgjør Belarus og Ukraina, blant annet det tidligere Lemberg/Lvow-området, Lviv i dag. Etter første verdenskrig hadde Polen fått Lemberg som følge av oppløsningen av Østerrike-Ungarn. All tysk eiendom i områdene tilfalt da den polske stat, og tre millioner tyskere ble forvist, i tillegg til de mange millionene som allerede hadde flyktet. Lignende vedtak ble gjort i Jugoslavia og med sudettyskerne i Tsjekkoslovakia. Utvisningene gikk på etnisitet, ikke holdning under krigen. Fram til 1950 ble cirka fem millioner tyskættede utvist fra Tsjekkoslovakia.

Fra de polske områdene som i 1945 tilfalt Russland, ble 1,1 millioner polakker tvunget til å reise til de nye polske områdene i vest, de tidligere tyske områdene som Schlesien, Pommern m.m. Ukrainere, hviterussere og litauere ble tvunget til å flytte østover inn i Sovjetunionen.

I 1950 inngikk DDR og Polen en avtale om grensa ved Oder-Neisse. I Vest-Tyskland var dette mer omstridt, ikke minst på grunn av den sterke innflytelsen til organisasjonen for fordrevne, som utgjorde 20 % av velgerne i Vest-Tyskland. Det var først med Willy Brandts nye østpolitikk i 1970 at det ble inngått avtaler med Polen og Sovjetunionen der Tyskland anerkjente grensene i øst. Brandt fikk Nobels fredspris for dette i 1971, men i 1972 overlevde hans regjering så vidt et mistillitsforslag som handlet om motstand mot å oppgi de tidligere tyske områdene i øst. I ettertid kan man bare spekulere i om vi ville fått en fredelig avvikling av kommunistregimene i øst om ikke Brandt hadde fått gjennom anerkjenningen av grensa mot Polen.

Familier på flukt

Alt i alt ble ca. 20 millioner mennesker utsatt for etnisk rensing og tvunget til å forlate hjemstedet som følge av andre verdenskrig. Men til tross for fordrivelsene levde det fortsatt mange som tilhørte tyske minoriteter i Øst-Europa. Fram til 1989 utvandret to millioner tyskere til Forbundsrepublikken Tyskland fra Polen, Romania, Ungarn og Russland. På 1990-tallet kom to millioner nye utvandrere. I Sovjet, hovedsakelig i Ukraina, ble det igjen cirka en million mennesker som betegnet seg som polske etter krigen. En fjerdedel av dem ble sendt til Polen etter Stalins død.

Den tysk-litauiske familien Schiller ble tvunget til å flytte til Bütow i Pommern i 1941. Her fikk Anna Schiller sin andre sønn, Hans. I 1945 måtte familien flykte fra de sovjetiske troppene. I Gdansk kom familien fra hverandre. Anna og Hans endte i Danmark, der de ble sittende i flyktningleir til familien ble gjenforent i 1948.

En annen familie, familien Zimmermann med fire barn, tilhørte en tysk minoritet i en landsby ved Odessa i dagens Ukraina. I 1940 ble 300 innbyggere i den bessarabiske landsbyen tvunget «Heim-ins-Reich». Etter et opphold i Tyskland ble de tvunget til å bosette seg i okkupert Polen, og i januar 1945 måtte de flykte fra sovjetiske styrker og endte opp i Würtemberg, som forfedrene deres utvandret fra 100 år tidligere.