Memorial – det moderne Russlands samvittighet

Jeg husker ikke når jeg første gang hørte om Memorial, men tror det må ha vært på slutten av 1980-tallet. Da dukket de første meldingene fra Sovjetunionen opp om at noen var begynt å grave i noen av de mest dystre delene av landets moderne historie.

Og det var graving det handlet om. Blant annet utenfor Minsk og det daværende Leningrad, der områder som i mange år lå bak store, tette tregjerder, viste seg å skjule massegraver fra terroren på slutten av 1930-tallet.

Kola-nordmennenes historie

Dette var på samme tid som jeg begynte å jobbe med historien til Kola-nordmennene, de norske emigrantene som hadde dradd den andre veien, østover. De bosatte seg og delvis bygde opp små fiskevær på Kola-kysten, først og fremst på Fiskerhalvøyen, rett over Varangerfjorden fra Vardø i Norge. De var ikke så mange, et par hundre, kanskje. Men deres historie skulle bli svært. dramatisk, og mer dramatisk enn jeg trodde da jeg begynte å grave i historien.

Jeg traff Bjarne Jørstad, en av de få gjenlevende norskættede som snakket norsk, like over nyttår i 1990. Han fortalte at svært mange av hans sambygdinger i Tsypnavolok, den norske «hovedstaden» på Kola-halvøyen, var arrestert under den store terroren på 1930-tallet. Året etter møtte jeg Viktor Kruglov på statsadvokatkontoret i Murmansk, som kunne vise meg dokumenter som bekreftet det som Bjarne Jørstad hadde fortalt meg.

Mange norskættede var arrestert og vilkårlig dømt under Stalins terror på 1930-tallet. Den gangen var de nye russiske myndighetene, Sovjetunionen hadde opphørt å eksistere 25. desember 1991, med på arbeidet med å få fram det som hadde skjedd under det som nå ble kalt «Den store terroren».

Men denne historien hadde neppe kommet fram hvis det ikke hadde vært for Memorial og det arbeidet tusenvis av aktivister tilknyttet organisasjonen la ned, også i Murmansk-området i nord, der de norskættede bodde.

Om ofrene for terroren

Memorial ble stiftet i 1987 og ble formelt godkjent av sovjetiske myndigheter i 1989, med nobelprisvinner fra 1975 Andrej Sakharov som den første lederen.

Hovedoppgaven deres ligger i navnet. De skulle få fram minnet om ofrene for terroren, personer som fram til grunnleggelsen av Memorial nesten var radert ut av offisiell sovjetisk historie. Det at mange var henrettet eller døde i fangeleirer, var kjent. Men hvem var de, og hva hadde skjedd med dem?

I Kurapaty utenfor hovedstaden Minsk i den daværende sovjetrepublikken Hviterussland fant man i 1988 en stor massegrav. Med Memorial som pådriver skjedde så det samme utenfor mange byer over hele det tidligere Sovjetunionen. Men ikke uten motstand.

Identifisering og minnesteder

Utenfor den russiske hovedstaden Moskva skulle det gå mange år før henrettelsessteder og gravplasser som Butova og Kommunarka kunne identifiseres og etter hvert gjøres om til minnesteder for titusenvis av døde.

Etter at jeg fikk ut de første opplysningene fra statsadvokaten i Murmansk, forstod jeg at jeg kanskje måtte se til byen som nå hadde fått tilbake sitt gamle navn St. Petersburg, for å få vite mer om skjebnen til de norskættede. Og det var takket være aktivister fra Memorial i St. Petersburg at det var mulig å systematisere terroren i det daværende Leningrad, som også fram til 1938 omfattet Murmansk-området.

I 1995 utga Memorial i St. Petersburg Leningradskij martirolog 1 og 2, to tykke bøker med tusenvis av navn på personer som var dømt under terroren. Her kunne man lese hva slags yrke de hadde, nasjonaliteten deres og når de var arrestert. Her stod også dato for henrettelsen og for stedet der de trolig var gravlagt. Fra disse bøkene var det mulig å finne ut at Herman Aronsen, Gustav Aronsen, Karl Olsen, Ragnvald Olsen, Aksel Thorsen, Arne Thorsen og Emil Martinsen alle var stilt for retten og dømt i september 1937. Alle bortsett fra Aksel Thorsen ble dømt til døden og skutt 21. september. De ble alle gravlagt i en massegrav ved landsbyen Levasjovo litt nord for Leningrad.

Gjennom Memorials arbeid har det også vært mulig å identifisere dem som dømte, og i noen tilfeller også dem som skjøt Herman Aronsen og de andre nordmennene den gangen. Leonid Zakovskij ledet troikaen på tre personer som avsa dødsdommer på løpende bånd, helt fram til skjebnen også innhentet ham. Zakovskij ble selv arrestert 28. april 1938 og skutt dagen etter, ifølge Memorial.

Memorial i Karelen

Min nærmeste kontakt med Memorial har jeg likevel hatt i Karelen. Jeg møtte Ivan Tsjukhin en gang på midten av 1990-tallet, sammen med hans daværende medarbeider Jurij Dmitrjev. Tsjukhin var med på å grunnlegge Memorial i Karelen og var sentral i arbeidet med å kartlegge hvordan terroren hadde slått ut i denne delen av Sovjetunionen.

Det skulle bli et omfattende arbeid, der rystende deler av sovjetisk historie ble rullet opp. Det dreiet seg i første omgang om det som skjedde rundt byggingen av Kvitsjøkanalen. Dette prestisjeprosjektet ble gjennomført på rekordtid, takket være en omfattende bruk av fanger som arbeidskraft. En av dem var Henrik Berger fra den norske kolonien i Tsypnavolok.

Ivan Tsjukhin døde i en bilulykke i 1997, samme år som Jurij Dmitrjev fant den store massegraven fra 1930-tallet, i Sandarmorkh ved nordenden av Onegasjøen. Jurij Dmitrjev hjalp meg til å finne fram til to henrettede nordmenn, Emil Jørstad og Klas Sjøstrøm. De ble begge skutt seinhøstes 1937.

Anklagene var voldsomme. Antisovjetisk virksomhet og spionasje etter paragraf 58 i den sovjetiske straffeloven. Emil Jørstad ble skutt 28. november 1937. Klas Sjøstrøm noen dager seinere, 3. desember. Da jeg snakket med Jurij Dmitrjev i 2000, var det tre år siden han hadde avdekket Sandarmokh. Det var dit Emil Jørstad ble fraktet og så skutt og puttet i en massegrav. Der ble han og 9000 andre, blant dem mange prester og munker som hadde sittet på fangeøyen Solovetskij ute i Kvitsjøen, liggende i nesten 60 år, uten at deres nærmeste visste det.

Dette er et av de mørkeste kapitlene i sovjetisk og russisk historie, som det fremdeles er vanskelig å snakke om.

Minnested og motstand

«Menneske, ikke drep hverandre», står det på en stor stein ved inngangen til det som nå er en minnekirkegård i Sandarmokh. Jurij Dmitrjev og Memorial skal ha en stor del av æren for at den er blitt et sted der de pårørende kan gå for å minnes sine nærmeste. Blant dem som har besøkt stedet, er Lilly og Olga Jørstad, datter og datterdatter til Emil Jørstad.

Derfor er det et paradoks at mannen som avdekket dette mørke kapittelet i russisk historie, er plassert i et av de samme fengslene som de som ble arrestert og seinere henrettet i på 1930-tallet. Jurij Dmitrjev soner nå en dom på 13 år for å ha forsøkt å misbruke sin fosterdatter seksuelt, en dom mange ser på som politisk og et forsøk på å stoppe arbeidet til en mann som avdekker overgrep fra de hemmelige tjenestene i Russland.

Det var krefter i Karelen som helt fra starten mente det var feil å grave i historien på den måten som Jurij Dmitrjev gjorde. Dmitrjev mente det var riktig å gå helt til bunns i det som skjedde på 1930-tallet. Bare på den måten var det mulig å komme videre og bygge et nytt og sterkt Russland, på samme måte som tyskerne har brukt mye tid på å ta et oppgjør med sin nazifortid.

Stor betydning

Den jobben Memorial har gjort, har altså hatt stor betydning for mange mennesker – og for oss som har forsøkt å systematisere denne delen av historien, som altså også er en del av norsk historie.

Hva som kommer til å skje med arkivene Memorial har samlet, både i Moskva og andre deler av Russland, er nå uklart. Mange opplysninger er digitalisert og overført til utlandet, men neppe alt.

I den betente politiske situasjonen som nå er oppstått etter det russiske angrepet på Ukraina, er det også mange som frykter for at viktig historisk dokumentasjon kan bli gjort utilgjengelig, i alle fall midlertidig..