Arkivering som motstandskamp i Ukraina

– Vi kjemper for livene våre. Russland dreper folket vårt, barna våre. De ødelegger landet vårt og våre historiske dokumenter.

Ordene kommer fra Kateryna Bourdouvalis, som er direktør for arkivet i byen Khmelnytskyi vest i Ukraina.

Halv seks om morgenen 24. februar ringte hun rundt til departementssjefene sine og ba dem pakke bager med nødvendige dokumenter, medisin, penger og klær. Russland hadde begynt å bombe Kyiv og flere andre byer, det var ingen tid å miste.

Klokken 07.30 var alle sammen på jobb.

– Hovedoppgaven var å redde de mest verdifulle dokumentene og destruere hemmelige dokumenter, skriver Bourdouvalis til AKSESS.

Kampen om historien

Kjernen i Vladimir Putins og russisk krigspropaganda er å nekte for Ukrainas eksistensgrunnlag. Midt i denne kampen om historien står arkivinstitusjonene og andre kunnskapsforvaltere, som dermed blir angrepsmål i seg selv.

– Dette er en krig mot Ukraina som stat og mot ukrainere som en nasjon. Det er en krig mot vårt historiske minne, vår nasjonale verdighet og nasjonale identitet, sa den ukrainske arkivhistorikeren Maryna Paliienko under Nordisk arkivkonferanse i Stockholm tidligere i høst.

Paliienko mener arkivene spiller en strategisk viktig rolle i denne krigen.

– De bevarer bevisene på århundrer av de gamle historiske tradisjonene til det ukrainske folket, sa Paliienko.

Dette var noe av det første Anne Aune ved det norske Arkivverket tenkte på da krigen brøt ut.

– Når man leser russisk historie, så ser man hvordan de begrunner sin ekspansjon med historiske dokumenter. Da tenkte jeg at ukrainerne måtte være ekstra påpasselige med å verne om arkivene sine, sier Aune, som er fagdirektør for Samfunnsdokumentasjon, Samordning og kunnskap.

Hun fortsetter:

– Arkiv er et redskap for makt og motkamp i samfunnet. Ordning, oppbevaring og kunnskap om arkiv ligger som en grunnstein i en nasjon, sier Aune.

Viktig fredspris

Hun forklarer at å ødelegge arkiv er en eldgammel krigsstrategi.

– Det å få kontroll over arkivene har historisk sett vært et viktig verktøy for å vinne en krig. Det har man gjort helt siden oldtiden, fordi man av ulike grunner ønsker å holde deler av historien skjult. Derfor er det så viktig for landet som blir angrepet, å ta vare på sin historie, sin dokumentasjon og sine arkiv.

Aune trekker frem årets fredspris som en velfortjent anerkjennelse av slikt arbeid. Prisen gikk til en ukrainsk og en russisk menneskerettighetsorganisasjon, henholdsvis Center for Civil Liberties og Memorial, samt den belarusiske og for tiden fengslede menneskerettighetsaktivisten Ales Bjaljatski.

Alle jobber med å dokumentere og avsløre brudd på menneskerettighetene under svært vanskelige forhold.

– Det har enormt stor betydning å se verdien av dokumentasjon midt i denne typen krig, sier Aune.

Aune er imponert over alle yrkesgrupper som fortsetter arbeidet med å dokumentere midt i en hensynsløs og brutal krig.

– At de står på og går på jobb, det må du bare beundre. Det er helt sentralt at de sikrer sin egen historie for at vi i ettertid skal kunne vite hva som skjedde.

Finner digitale løsninger

En viktig del av arbeidet er å digitalisere så mye materiale som mulig. På den måten sørger man for at kunnskapen lever videre, om de originale, fysiske dokumentene skulle bli ødelagt.

Et eksempel på dette er SUCHO, som er en forkortelse for Saving Ukrainian Cultural Heritage Online. Her samarbeider mer enn 1500 ukrainske og internasjonale frivillige om å arkivere informasjon digitalt – alt fra nettsider til digitale museumsbesøk.

Flere samlinger og arkiv er dessverre utilgjengelige i russisk-okkuperte og ulovlig annekterte områder. Unesco-tall fra 17. oktober viser at over 200 kulturminner er ødelagt eller skadet som følge av krigen, inkludert minst 13 museer, 38 historiske bygg og 10 bibliotek.

Anne Aune ved Arkivverket understreker at innsamling av informasjon må skje fra flere hold for å sikre at man bevarer et mangfold av stemmer og perspektiver.

– Dessuten er det kjempeviktig å sikre integriteten og autentisiteten i det digitale materialet for å unngå manipulasjon, sier Aune.

Arkiverer mulige krigsforbrytelser

En av dem som bidrar til dette, er Ukraine War Archive (UWA), et digitalt arkiv som ble lansert av den ukrainske ikke-statlige organisasjonen Docudays i april i år. Prosjektet går i hovedsak ut på å samle inn video- og lydklipp fra krigen, men de tar også imot stillbilder.

– Siden begynnelsen av den fullskala russiske invasjonen har ukrainere sett og hørt tusenvis av video- og lydopptak som fanger opp krigen i forskjellige deler av landet vårt. Hvert eneste skudd og talemelding er en del av en ny historie som ukrainere skaper sammen akkurat nå, skriver prosjektleder Maria Buchelnikova i en e-post til AKSESS.

Hittil har teamet, som er basert både i og utenfor Ukraina, loggført rundt 180 timer med lyd- og videomateriale. I tillegg gjenstår det å gå gjennom et stort antall innsamlede beskjeder fra åpne kanaler på meldingstjenesten Telegram – hele 225 000 ukrainske og 450 000 russiske.

– Alle disse bevisene vil være avgjørende for arbeidet til Den internasjonale straffedomstolen og statsadvokatens kontor i Ukraina, journalistiske granskninger og rapporter, vitenskapelige artikler og fremtidige kunstprosjekter. Derfor må vi samle inn og bevare det skikkelig, forklarer Buchelnikova.

– Hovedmålene er å straffe de skyldige, ødelegge prorussiske imperialistiske narrativ og fortelle sannheten om denne krigen. Og redde historien for fremtidige generasjoner.

Alle kan bidra

UWA samarbeider med en rekke menneskerettighetsorganisasjoner, medieprosjekter og kunst- og filmmiljøer, som også kan lagre materialet sitt i arkivet. Men i utgangspunktet kan hvem helst bidra.

– Du trenger bare å laste opp filene dine og spesifisere tilleggsinformasjon som navn, dato, plassering og så videre. Vi oppfordrer alle til å sende inn materiale som dokumenterer det vanlige livet under krigen, evakuering eller bomberom, sivil motstand mot aggresjon, krigsødeleggelser, vold og andre kriminelle handlinger fra den russiske hæren, skriver Buchelnikova.

– Intervjuer med øyenvitner er en del av krigsarkivet. Så vi ser etter folk som er villige til å fortelle oss sine krigshistorier personlig.

Buchelnikova forklarer at de har utviklet sitt eget system for verifisering, tagging og beskrivelse av dataene. Når informasjonen kommer inn, er ett team ansvarlig for å systematisere og laste det opp til serveren. Deretter blir det analysert av et annet team, som kategoriserer og tagger innholdet.

– Når krigen tar slutt, antar jeg at vi åpner tilgang til arkivet, og at det vil fungere som et digitalt museum. Men akkurat nå er det vanskelig å forutsi, skriver Buchelnikova.

Mulige bevis for krigsforbrytelser blir klassifisert i tråd med Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen. Det gjør at menneskerettighetseksperter og advokater enkelt kan finne materialet de trenger til etterforskning.

Sikkerhetshensyn

Reservekopier av krigsarkivet er plassert utenfor Ukraina, og alt som sendes inn til arkivet, blir behandlet konfidensielt.

– Vi avslører aldri personlig informasjon som navn, adresser, telefonnumre og så videre. Og du vil aldri finne denne informasjonen i arkivet, hvert materiale har sitt ID-nummer, og det er det. Dessuten vil materiale med sensitiv informasjon i arkivet kun være tilgjengelig for menneskerettighetseksperter og advokater, skriver Buchelnikova.

Bare et begrenset antall personer i teamet har full tilgang til informasjonen som samles inn.

– Selv jeg har det ikke, fordi det ikke er avgjørende for arbeidet mitt, skriver Buchelnikova.

– Selvfølgelig er det alltid en risiko for hackerangrep, lekkasjer og serverskader. Men vi gjør vårt beste for å kontrollere det og holde prosjektet og bidragsyterne våre trygge.

Alle bidrar til forsvaret

I Khmelnytskyi fortsetter arbeidet ved byens arkiv. Regionen har i skrivende stund blitt skånet for direkte invasjon, men i oktober ble byens infrastruktur truffet av russiske raketter.

– Men elektrisiteten og vannforsyningene var raskt på plass igjen, forteller arkivdirektør Kateryna Bourdouvalis.

– Khmelnytskyi er en av de tryggeste byene i Ukraina. Hele teamet jobber, vi er i live og trygge.

Nye arbeidsoppgaver har kommet til som følge av krigen. Arkivet driver blant annet et callsenter for å bistå militære myndigheter, og dette er betjent av arkivarer, frivillige og eksperter fra ulike departementer. Her tar de imot henvendelser som går på humanitær bistand, logistikk, flyktninger, internt fordrevne og sikkerhet.

Rett etter at krigen begynte, organiserte arkivarene matforsyninger som de sendte til fronten.

– Arkivarene i regionen hjelper forsvaret vårt på alle mulige måter de kan. Alle jobber for å vinne, skriver Bourdouvalis.

Grufulle nyheter fra andre deler av Ukraina og frykten for å bli angrepet har blitt en del av hverdagen. For Bourdouvalis og hennes ansatte er det desto viktigere å gå på jobb.

– Arkivarene i Ukraina kjemper videre.

Lenker:

www.sucho.org

ukrainewararchive.org/eng