Uavklarte spørsmål om Oslo-dokumentene

Epstein-avsløringene har de siste ukene ført til både korrupsjonssiktelser mot flere topper på det norske utenriksfeltet og økt oppmerksomhet om arkivloven.

Rød-Larsen vil avlevere arkivene

Etter 30 år ser det ut til at Nasjonalarkivet endelig får gjennomslag for sitt ønske om å hente hjem arkivene etter Oslo-prosessen.

Spesielt har de manglende dokumentene fra den hemmelige diplomatiske Oslo-kanalen som førte frem til fredsavtalen mellom Israel og palestinerne i 1993 stått i fokus. Nasjonalarkivet sendte ut en blid pressemelding om at Terje Rød-Larsen vil bidra med sine dokumenter fra prosessen. Pressemeldingen ble omtalt i Aksess sist uke.

Kompleks sak

Men saken er kompleks, og det er langt frem Utenriksdepartementet eller Nasjonalarkivet kan ha noe håp om å tette disse hullene i nasjonens hukommelse fra det som var et stolt øyeblikk i norsk diplomatisk historie.

Her er utfordringene:

• Terje Rød-Larsen har verken sagt hva slags dokumenter han besitter eller hvor disse er.

• Den tidligere ambassadøren Mona Juul, Rød-Larsens ektefelle, har ikke vært villig til å belyse hva slags dokumenter hun sitter på fra denne perioden eller om hun har avlevert disse.

• Det er et ubesvart spørsmål om Rød-Larsen har levert dokumenter til en arkivinstitusjon i et annet land.

• Israel State Archive besitter dokumenter som skulle vært en del av arkivet til det norske utenriksdepartementet. Det er uklart hvor mange dokumenter det er snakk om, og hva slags opprinnelse disse har.

• Andre personer knyttet til prosessen kan ha hatt viktige dokumenter. Både Johan Jørgen Holst og hans ektefelle Marianne Heiberg er imidlertid døde, og det har ikke dukket opp dokumenter fra dem.

- Er «veldig på»

For Nasjonalarkivet (tidl. Arkivverket) er saken viktig.

- Dette er arkiver vi mener er viktig for identitetsdannelsen til Norge. Det handler om Norge som fredsnasjon, og det er av betydning å dokumentere hvilken rolle vi har hatt. Et mest mulig komplett arkiv er viktig for blant annet forskning i fremtiden. Rent arkivfaglig er det ønskelig å ha det så samlet som mulig. Det vil gjøre det lettere for dem som skal forske på og bruke dette arkivet, sier Kjetil Korslien, som er områdedirektør for samfunnsdokumentasjon hos Nasjonalarkivet.

- Hvordan har prosessen vært med å samle inn materialet så langt? Prosessen har jo strekt seg over tyve år…

- De to foregående riksarkivarene har lagt ned stor innsats, og har lagt et grunnlag for det som skjer nå. Nå ble det plutselig stor bevegelse i saken, jeg kan si at det vi opplever i dag er at Utenriksdepartementet samarbeider godt om å få til dette. De er veldig «på» og vi prioriterer nå arbeidet med å sikre arkivene.

- Hva slags materiale vil Rød-Larsen avlevere?

- Han skrev, via sin advokat, at det gjelder «alt materialet han selv besitter», vi har en pågående dialog rundt dette. Vi har spurt om det har skjedd avleveringer til andre arkiv, og informert om at vi ønsker en dialog om overføring av det han fortsatt har, sier Korslien.

Det norske Nasjonalarkivet er foreløpig ikke i kontakt med Israel State Archive om dokumentene som har dukket opp der.

- Kontakt med nasjonalarkivet i Israel kan bli aktuelt dersom det er overført materiale dit som burde vært oppbevart i Norge. Det er naturlig også for Israel å dokumentere sin del av denne historien, og det er ikke gitt at det ligger arkivmateriale der som heller burde ha ligget i hos oss. Hva som er opprinnelsen til dokumentene, vil avgjøre hvordan det er naturlig å følge opp dette, sier Korslien.

På dagsorden i 20 år

Professor Hilde Henriksen Waage ved Prio var den som oppdaget at det manglet en mengde dokumenter fra Oslo-prosessen. Hun jobbet i 2001-2004 med å analysere Norges rolle i prosessen på oppdrag fra Utenriksdepartementet, og hadde da topp sikkerhetsklarering for å lese dokumenter i de delene av arkivet som er gradert.

Hun fortalte historien første gang i en stor artikkel i nyhetsmagasinet Ny Tid i januar 2006. Etter Ny Tids sak, forsøkte riksarkivaren å komplettere arkivene.

- I alle departementets mapper og serier manglet dokumenter fra perioden januar til september 1993. Det var da arbeidet med den hemmelige Oslo-kanalen foregikk. Jeg varslet departementets arkivar, som ble veldig stresset. Da de lette og ikke fant dokumentene, omtalte jeg manglene i min rapport, forteller Waage.

Hvordan oppdager man at dokumenter mangler? Waage hadde lest israelske kilder, blant annet en memoarbok fra Shimon Peres, som brakte sitater fra kommunikasjon med den norske utenriksministeren Johan Jørgen Holst fra denne perioden.

- Disse dokumentene burde opplagt vært i departementets arkiver, sier Waage.

Hun viser også til journalist Odd Karsten Tveit sin bok Krig og diplomati, som inneholdt masse henvisninger til dokumenter som ikke finnes i arkivene.

Tveit skrev at dokumentene han siterte fra var deponert i en klausulert boks i riksarkivet som hans private arkiv. Men da riksarkivet sjekket denne, inneholdt den ikke noen dokumenter, kun en CD med oversikt over dokumenter.

Nyhetsmagasinet Ny Tid skrev bredt om saken i januar 2006. I kjølvannet av dette, iverksatte departementet og riksarkivaren en granskning. Utenriksråden skrev til de UD-ansatte Mona Juul og Jan Egeland. Terje Rød-Larsen var innleid på oppdrag fra utenriksministeren og fremholdt at hans dokumenter fra perioden var et «privat arkiv». Han fikk brev fra riksarkivaren.

- Det var jo brudd på forvaltningsrett og arkivlov å kalle dette et privat arkiv. Rød-Larsen jobbet jo med oppdrag fra utenriksministeren og med lønn fra departementet. Det er ingenting privat ved det som foregikk, sier Waage.

Juul svarte at hun ikke har annet enn private papirer fra denne perioden. Og Rød-Larsen svarte som kjent at han ikke vil samarbeide med norske myndigheter om denne saken, og at han ville avlevere sine dokumenter til et arkiv i utlandet.

- Hvorfor er denne saken viktig?

- Det har vært skapt et bilde av at Norge var en nøytral tilrettelegger for fredsprosessen i Midtøsten. Så var vi egentlig Israels løpegutt. Det er viktig at vi får på bordet dokumentene som forteller oss hvordan ting virkelig var, sier Waage.

Endret syn

I flere norske aviser den siste uken, har statsminister Jonas Gahr Støre, som var utenriksminister da jakten på dokumentene startet i 2006, gått i rette med Waage og sin egen tidligere talsperson i departementet Anne Lene Dale Sandsten. Diskusjonen handler om hvor vidt man i 2006 erkjente at det faktisk manglet dokumenter i arkivet.

Dag og Tid viser tydelig den 19. februar hvordan departementet har endret talemåte om saken; "To snuoperasjonar i UD" (19.02.2026).

Nasjonalarkivet har jobbet iherdig for å få dokumentene tilbake. Selv om Rød-Larsen allerede i 2006 svarte (se faksimile) at han ikke stolte på norske myndigheter og ikke ville bidra med sine dokumenter, så henvendte tidligere avdelingsdirektør Espen Sjøvoll seg på nytt direkte til Rød-Larsen i 2018. Aksess har innsyn i korrespondansen.

«Det er i år 25 år siden Oslo-avtalen ble inngått, en avtale som medførte at Norge på en ny måte markerte seg internasjonalt og tok en rolle i internasjonal politikk. Oslo-avtalen er derfor en viktig hendelse som har påvirket identiteten for det norske samfunnet og hvordan mange nordmenn oppfatter sitt eget land. Det er veldig få spor av denne prosessen i Utenriksdepartementet, ei heller hos FAFO hvor du tidligere arbeidet. Arkivverket har som samfunnsoppdrag å ivareta viktig dokumentasjon som viser den norske samfunnsutviklingen. Viktige hendelser som Oslo‐avtalen og prosessen som førte frem til denne er således en del av Norges nyere historie. Til tross for at du avviste det som et alternativ å overlevere dine arkiver til Riksarkivaren i 2006 håper jeg du er villig til å revurdere din oppfatning.» skrev Sjøvoll, og tilbød seg å møte Rød-Larsen enten i Oslo eller USA.

Men Rød-Larsen avslo.

Fant dokumenter

I artikkelen i Ny Tid i januar 2006, fortalte Nupi-forsker Nils Butenschøn at Marianne Heiberg, ektefellen til tidligere utenriksminister Johan Jørgen Holst, at Heiberg kontaktet ham med sikte på et felles bokprosjekt om Oslo-prosessen.

Det er imidlertid ikke sannsynlig at hun hadde arkivmateriale fra prosessen. Butenschøn fortalte om bokprosjektet at nettopp mangel på dokumenter var noe av det hun ville skrive om.

Det er flere personer som har fått henvendelser om dokumenter fra perioden. En av dem har lett, og funnet noen.

Jan Egeland forteller til Aksess at han gikk gjennom sine dokumenter og leverte det han fant.

- Jeg oppdaget tre dokumenter hjemme i ettertid, blant annet kopi av et av de tidlige utkastene om økonomisk samarbeid som de diskuterte på Borregård-villaen. Dette og et par andre innspill fra partene ble overlevert så snart jeg fant dem hjemme til UD. Det var ingen «privatarkiver» hos noen UD-folk den gangen og aller minst hos meg. Under forhandlingene fikk vi ikke dele dokumenter med noen utenfor partene, sier Egeland.

Prioriterer ikke å svare

Aksess har henvendt seg til både Mona Juul og Terje Rød-Larsen i arbeidet med denne artikkelen. Vi har spurt hva slags dokumenter de har, og også om de har kjennskap til hvordan dokumenter har havnet hos Israel State Archive.

Begge to representeres nå av advokatfirmaet Elden. Juul siktet for grov korrupsjon, og Rød-Larsen for å ha medvirket til dette. Begge avviser straffeskyld. Eldens kommunikasjonsavdeling sier alle spørsmål må rettes til dem, men også at de ikke har noen svar å bidra med angående spørsmålene fra Aksess om arkivmateriale.

Aksess har også spurt Utenriksdepartementet hver dag siden tirsdag om hvor vidt de har oversikt over hvilket materiale som mangler fra Oslo-prosessen, om Mona Juul har avlevert alle sine dokumenter, om departementet kjenner til hvorfor brev og notater om prosessen fra tidligere utenriksminister Holst har dukket opp hos Israel State Archive nå. Vi har også spurt hvordan departementet vurderer det arbeidet som har vært gjort så langt for å sikre at all dokumentasjonen fra arbeidet med Oslo-prosessen er tilgjengelig for ettertiden.

Utenriksdepartementet har ikke prioritert å svare på spørsmålene fra Aksess.