YTRING
Når nasjonal historie havner i private hender — arkivarens bekymring
I 33 år har Terje Rød-Larsen sitt arkiv fra Oslo-avtalen ligget utenfor det offentlige arkivsystemet — i hans private eie. Nå krever flere partier en gransking av dette privatarkivet og hvorfor det aldri har blitt overlevert til staten slik arkivlova forutsetter.
Publisert
Sist oppdatert
Som arkivar og forvalter av vår felles historiske hukommelse stiller jeg meg dype spørsmål ved både rettsprinsipper og demokratisk ansvarlighet i dette.
Å bringe Oslo-arkivet hjem til nasjonens arkiver vil være et viktig skritt for å styrke både historisk kunnskap og offentlig tillit.
Historien om et privat arkiv
Oslo-prosessen i 1993 — den diplomatiske kanalen som ledet frem til Oslo-avtalen mellom Israel og PLO — er en av de viktigste utenrikspolitiske begivenhetene i nyere norsk historie. Den har formet Norges rolle som fredsstater og tillitsbygger internasjonalt. At kildene til denne historien ikke er arkivert i statlige arkiver er derfor urovekkende. Ifølge nyere mediedekning har Rød-Larsen i alle disse årene sittet med sitt private arkiv fra Oslo-forhandlingene. Dette omfatter etter alt å dømme dokumenter, notater og korrespondanse som i henhold til arkivlova skal være tilgjengelig for forskning, offentlighet og ettertidens historikere.
Hvorfor er dette et problem?
Som arkivar understreker jeg tre prinsipielle punkter:
1. Offentlig eierskap til historisk materiale
Dokumenter som omhandler statens diplomati og internasjonale forhandlinger tilhører nasjonen, ikke enkeltpersoner. De skal inn i nasjonens arkiver — ikke ligge i en privat hylle — jfr. arkivlovens formål om å sikre tilgjengelighet for offentlighet, forskning og rettsikkerhet.
2. Demokratisk transparens
Oslo-avtalen og dens prøvelser har vært gjenstand for debatt i tre tiår. Uten tilgang til originalkilder mister vi muligheten til å forstå beslutningsprosessene, hva som faktisk ble avtalt og hvordan Norge som mellommann opererte. Dette svekker både folkevalgte organers mulighet til kontroll og publikumets tillit.
3. Historisk forskning og ansvarlighet
Historikere og forskere står i dag overfor et fragmentert kildegrunnlag. Mye av det som skjedd i Oslo-forhandlingene er kjent gjennom andrehåndskilder eller journalistiske gjenfortellinger — ikke direkte kilder. Forvitrede arkiver fører til at vår kunnskap om fortiden blir mindre presis og mer sårbar for tolkninger som i verste fall kan bli spekulative.
Hvorfor ble arkivet privat?
Forklaringen som har vært gitt tidligere, er at Rød-Larsen selv mente at materialet var privat — selv om det nettopp dokumenterer offentlig diplomati. I en tidligere arkivdebatt hevdet han at dokumentene var en del av hans private eiendeler, og at den tillit som var nødvendig for å overlate et arkiv aldri konsoliderte seg slik at han ønsket å gi dem til Norge. Men dette står i klar konflikt med arkivfaglige prinsipper — og med den offentlige arkivlovgivningen som skal sikre at slike arkiver blir bevart og gjort tilgjengelig.
Nå kreves det gransking
Flere politiske partier — både fra høyre og venstre — har nå tatt til orde for en uavhengig og offentlig gransking av hvordan disse arkivene har blitt håndtert og hvorfor de fortsatt er i privat eie etter 33 år. Det omfatter både selve arkivmaterialet og den manglende overleveringen til statlige arkivmyndigheter.
For arkivarer er dette mer enn en politisk sak: det handler om å sikre rett til historisk hukommelse, innsyn og ansvarlighet i norsk offentlig forvaltning. Et demokrati uten åpen tilgang til beslutningsprosesser står svakere. Å bringe Oslo-arkivet hjem til nasjonens arkiver vil være et viktig skritt for å styrke både historisk kunnskap og offentlig tillit.
