YTRING
Et privatarkiv som aldri var privat
I over 30 år har sentrale dokumenter fra forhandlingene som førte til Oslo-avtalen vært holdt utenfor offentlig forvaltning. Når Terje Rød-Larsens såkalte «privatarkiv» igjen blir aktuelt i forbindelse med Epstein-saken, reiser det grunnleggende spørsmål om arkivlov, åpenhet, tillit – og demokratisk kontroll.
Publisert
Sist oppdatert
Jeg ser at Terje Rød-Larsens «privatarkiv» fra forhandlingene som førte til Oslo-avtalen i 1993, igjen får fokus i pressen, som en del av Epstein-saken. Og det er bra, fordi det er for meg ubegripelig at Rød-Larsen i over 30 år har fått lov til å nekte å avlevere dette arkivet, som helt åpenbart hører hjemme i UD og etter hvert Nasjonalarkivet.
Jeg håper at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité til uka implementerer arkivet i sin granskning av Epstein-saken. Det handler om åpenhet. Det handler om tillit. Det handler om demokrati.
Og jeg registrerer med glede at både R, MDG, H og FrP er enige om dette. Jeg håper - ja nærmest forventer, at også KrF, Sp og SV støtter dette som en del av granskningen (alle disse partiene er representert i kontroll- og konstitusjonskomiteen), og så forventer jeg også at Venstre også støtter dette selv om partiet ikke er representert i komiteen.
Det er i denne sammenheng verdt å merke seg hva professor Hilde Henriksen Waage skrev om arkivet for noen år siden i Historisk Tidsskrift, her sitert i en sak fra Dag og Tid 10.1.25: «For å opprettholde glansbildet av Norges rolle beskyttet Jonas Gahr Støre, da han var utenriksminister, Terje Rød-Larsen slik at han slapp unna kravet fra granskingen til den norske riksarkivaren om å levere dokumentene tilbake til den norske stat, i noe som helt åpenbart var et brudd på norsk arkivlovgiving», skriv Waage i Historisk tidsskrift. Statsminister Støre takkar høfleg nei til å kommentere dette, er tilbakemeldingen Dag og Tid fikk fra statsministeren.
Hvis ikke Ap støtter at denne arkivsaken nå også kommer på bordet kan man begynne å lure på om regjeringspartiet ønsker å holde noe skjult.
Jeg krysser fingrene for at en slik granskning vil føre til at arkivet kommer dit det skal, og at nasjonalarkivar Inga Bolstad blir den siste av tre riksarkivarer/nasjonalarkivarer som får saken til behandling.
Jeg håper også dere som sitter i politiske posisjoner nå presser på i sitt parti for at arkiv/saken også blir en del av granskningen. Eller om ikke annet reflekterer over hva som ikke har skjedd, og som burde ha skjedd.
