Innsyn vs. sikkerhet

Tiden vi lever i, er preget av økt oppmerksomhet om sikkerhetstenkning, økte forsvarsbudsjetter og frykt for mer konfrontasjon med Russland, og kanskje også Kina på sikt.

Den 22. september arrangerte Norsk Presseforbund det årlige Åpenhetsseminaret. Hovedtemaet var forholdet mellom innsyn og sikkerhet. Forsvarets personvernombud og en representant for Næringslivets sikkerhetsråd målbar frykten for at de liberale og åpne tradisjonene vi har i Norge, skal bli utnyttet av fremmede trusselaktører. Jeg fulgte debatten og ristet mer og mer på hodet etter hvert som argumentene ble lagt frem. 

Bekymring på begge sider

I panelet hos Norsk Presseforbund bidro blant annet den erfarne advokaten Jon Wessel-Aas, som har spesialisert seg på både medierett og personvern. Han påpekte at det ikke er behov for å innskrenke offentlighetsloven for å ivareta de viktige hensynene til sikkerhet. Loven har allerede adgang til å unnta nødvendig informasjon, den må bare praktiseres slik det er meningen, sa han. 

Dette lot ikke til å gjøre nevneverdig inntrykk på Forsvarets personvernombud eller Næringslivets sikkerhetsråd. De lekset opp med bekymring for at anonyme e-post-adresser har henvendt seg med spørsmål om ansatte ved norske helseforetak, eiendomsinformasjon og hvem som er saksbehandlere for saker som er til behandling ved ulike myndigheter. Konklusjonen var at slik informasjon kan misbrukes, og derfor er det nødvendig å begrense hvem som har tilgang. 

Ikkevold-saken 

Argumentene minner sterkt om aktoratets fremføring i den såkalte Ikkevold-saken fra 1983, da politiet raidet redaksjonslokalene til magasinet Ikkevold. Redaksjonsmedlemmene ble tiltalt for spionasje etter å ha publisert informasjon om blant annet det hemmelige amerikanske lytteanlegget Sosus på Andøya.

Aktoratet mente dette var spionasje fordi man avslørte hemmeligheter, mens forsvarerne la vekt på at de hadde drevet undersøkende journalistikk ved å sette sammen informasjon fra en rekke åpne kilder. Da aktivistene etter en fire år lang prosess i 1987 ble frifunnet i Høyesterett, forelå en svært viktig prinsippavklaring av ytringsfriheten og hvordan den skal praktiseres i Norge: Det er tillatt å sette sammen og publisere informasjon fra mange åpne kilder, selv om man da finner ut noe nytt. 

Når Næringslivets sikkerhetsråd snakker om innsyn i 2025, later Høyesteretts konklusjon til å være glemt, som om det er galt å søke innsyn i informasjon som skal være åpen, for å sette den sammen og få frem noe nytt. 

Innsyn for alle

Næringslivets sikkerhetsråd kom journalistene litt i møte med å poengtere at de ikke egentlig ønsker å begrense pressens muligheter så mye, selv om de nevner muligheten for begrenset journalføring og forsinkelser. Primært er det anonyme innsynsjegere, som kan representere fiendtlige aktører, man ønsker å stoppe. Portalen eInnsyn fra Digitaliseringsdirektoratet er nemlig åpen for alle. 

Selv har jeg brukt eInnsyn mye som journalist. Jeg har også kurset utenlandske journalister i hvordan de kan bruke den. I september var jeg i Kampala og lærte ugandiske journalistkolleger å søke i de 12 000 tilgjengelige journalpostene som har «Uganda» i tittelfeltet. Norsk lov gir også dem anledning til å bruke innsynsretten hos oss for å finne dokumenter de kan bruke i journalistikken om sitt eget land. For eksempel om hvordan Norges Olje-for-utvikling-program støtter utviklingen av petroleumsbransjen i Uganda. 

Jeg er glad for at Norge har et system der alle har krav på innsyn, uavhengig av om man er statsborger eller ikke. Også en turist, også en utenlandsk arbeider i Nordsjøen, også en papirløs unggutt fra Afghanistan kan bruke retten til innsyn i hva de måtte ønske. Jeg har også selv brukt innsynsretten i en rekke andre land.

Går vi den veien sikkerhetsstemmene ønsker, hvor enten bare journalister eller bare borgere med BankID kan logge seg inn og be om innsyn, så mister både de papirløse, turistene og de utenlandske journalistene viktige verktøy for innsyn. Innsynsretten er en del av ytringsfriheten. 

Mennesker, ikke maskiner 

Hvor bør da grensen gå? Hvem skal kunne bruke de gode verktøyene som alle de søkbare kommunale postlistene er? Jeg mener ikke grensen bør gå ved statsborgerskap. Den bør heller ikke gå ved BankID-tilgang. Skal det innføres begrensinger, bør grensen gå mellom maskin og menneske. Hvis en robot spytter ut hundre tusen innsynskrav og spammer ned forvaltningen med arbeid, kan vi begynne å problematisere om linjen tilbake til Grunnlovens § 100 er overholdt. Det er mennesker som har menneskerettigheter, ikke maskiner. Den vanskelige øvelsen blir i så fall å forsøke å skille mellom mennesker som bruker dataverktøy målrettet, og en robot som løper løpsk på egen hånd. Men både den utenlandske journalisten, turisten og innvandreren har menneskerettigheter, uavhengig av om man har gyldig pass eller ikke. 

Jeg anerkjenner frykten for krig og frykten for å eksponere for mange sårbarheter. Men svaret på disse utfordringene ligger ikke i å innskrenke innsynsretten etter offentlighetsloven. Det er, som Wessel-Aas påpekte i panelsamtalen, rikelig med unntakshjemler i den allerede.

Det vi trenger, er god nok bemanning i arkivene og på dokumentsentrene som håndterer innsynskravene. Teknologiske sperrer alene kan ikke løse dilemmaet mellom innsyn og sikkerhet. Om sikkerhetstenkningen får lov å ta førersetet her, vil det gå alvorlig på bekostning av verdier som burde ha vært beskyttet i dette samfunnet. Kun ved å ha nok kvalifiserte folk på jobb, trent i både sikkerhet og demokratiske verdier, kan vi være rimelig sikre på at balansen ivaretas. Ett og ett dokument om gangen.