Spalten Innsyn

Innsyn i Norge – og i andre land
Arkivfolk er godt kjent med innsynsretten til skriftlig materiale i Norge. Men hva kan vi lære av andre land?
Jeg var heldig. Jeg fikk en helt unik mulighet gjennom et stipend fra Stiftelsen Fritt Ord. I seks måneder av 2023 deltok jeg i et fellowship-program ved Oxford University, nærmere bestemt på Reuters Institute for the Study of Journalism. Der fikk jeg fordype meg i noe av det vi journalister og arkivfolk har felles, nemlig en interesse for innsynsretten.
Målet med oppholdet var todelt. For å ta det nest viktigste først: Alle vi som deltok der, var fra ulike land, men alle hadde lang bakgrunn som journalister og redaktører. Vi skulle skrive hvert vårt paper om et tema innenfor faget vårt. Jeg ville undersøke hvordan grensekryssende innsynsbegjæringer tas i bruk i internasjonale prosjekter innen gravejournalistikken. Jeg har gjort det selv ved en del anledninger, i land som Storbritannia, USA og hos våre nordiske naboer. Nå ville jeg utvide perspektivet.
Inntrykket mitt er at nesten alle journalister vet en del om innsynsmulighetene i offentlig informasjon i sitt eget land, mens veldig få av oss har et forhold til det å bruke innsynsretten utenfor egne grenser. Jeg vet ikke hvordan det står til med dette hos arkivansatte. Men man har jo mest praktisk nytte av å forstå hvordan reglene skal anvendes i sin egen institusjon.
Jeg gjorde hovedsakelig to ting. Jeg intervjuet representanter for fire grupperinger som har benyttet seg av innsynsretten i mange land på likt i hver sine internasjonale graveprosjekter. Og så sammenlignet jeg egenskaper ved lovverket i 136 land som hadde innsynslover på tidspunktet jeg skrev dette (det er 139 nå).
Det er veldig mange indikatorer man kan bruke for å sammenligne lover, og Center for Law & Democracy, som står bak rti-rating.org, benytter 61 ulike indikatorer for å gi innsynslovene poeng og forsøke å kåre hvem som er «best». Det er en tilnærming med problemer knyttet til. År etter år vinner Afghanistan kåringen for verdens beste innsynslov. Den er vedtatt, men den blir ikke etterlevd i praksis, og landet kommer dårlig ut på verdens pressefrihetsindeks. De har en innsynslov, men det kan være farlig å bruke den.
Norge kommer dårlig ut og ligger for tiden på 83. plass. Vi får trekk for blant annet det desentraliserte klagesystemet og for manglende sanksjoner for bevisste brudd på innsynsreglene. I mange av de nyere innsynslovene er det åpnet for bøter som svir, og i noen tilfeller også for bruk av fengselsstraff for dem som står ansvarlig for de mest alvorlige bruddene på innsynsretten.
Rti-rating er en verdifull kunnskapsbase som jeg bruker flittig. Men jeg er mest opptatt av hvordan innsynsretten praktiseres. Jeg laget et kart som visualiserer hvilke land som har en innsynslov, og ved et enkelt klikk får man opp en lenke til en engelsk oversettelse av loven og svar på fire spørsmål som er viktige for dem jeg har intervjuet:
· Koster det penger å bruke innsynsretten i dette landet?
· Kan jeg bruke innsynsretten uten å være bosatt eller statsborger?
· Må jeg oppgi årsaken til at jeg ber om innsyn?
· Hvor store deler av offentlig sektor er omfattet av innsynsreglene i dette landet?
Det var mange aha-opplevelser når jeg leste om hvordan andre land praktiserer innsynsregler. En av dem er at det er to grunnleggende ulike tilnærminger til hvem som skal kunne benytte seg av innsynsretten. Mange land, tydelig i mange av de nye afrikanske og asiatiske innsynslovene, legger til grunn at staten har en forpliktelse overfor sine egne borgere (eller ‘innbyggere’ i andre tilfeller) til å vise åpenhet om hvordan beslutninger er fattet. Dette prinsippet gjelder også innsynsretten når den anvendes overfor EU-institusjoner. Da blir man bedt om å oppgi en postadresse i et EU-land.
Andre land, for eksempel Norge og USA, spør i stedet: Kan denne informasjonen offentliggjøres? Hvis den kan offentliggjøres, er det ikke så interessant om det er en amerikansk borger eller en kineser som leser det. Og må informasjonen skjermes, så må den skjermes for alle som ikke har klarering på riktig nivå.
Pussig nok følger EUs medlemsland gjennomgående det samme prinsippet som Norge og USA i sin nasjonale lovgivning, mens EU-institusjonene i stedet legger seg på samme linje som Uganda og Kenya mfl. Verden er omtrent delt i to i dette spørsmålet. Journalister som vil bruke innsynsretten i land der kravet er at man må være statsborger, kan for eksempel finne en samarbeidspartner gjennom medlemslisten til det internasjonale nettverket av organisasjoner for gravejournalistikk.
To forhold som gjelder innsyn i Norge, forbløffer kollegene mine i andre land. Det første er ideen om at man kan sende en innsynsbegjæring fra en anonym e-post og forlange å bli tatt på alvor. Jeg har foreløpig ikke funnet noen andre land som praktiserer anonymitetsretten ved innsynsbegjæringer slik Norge gjør det. Man skulle kanskje tro at USA ville ha det, når de har mye av den samme tilnærmingen til sin Freedom of Informaton Act som vi har til offentligloven. Men i USA må man ofte betale en liten slant for å få prosessert innsynskravet sitt. Da må de vite hvem som står ansvarlig.
Det som virkelig vekker entusiasme blant mine internasjonale kolleger, er når jeg viser dem det engelske grensesnittet på eInnsyn. Søkbare elektroniske postjournaler er absolutt ikke internasjonal standard. Arkivfolk i andre land får som hovedregel åpne innsynsbegjæringer der noen ber om «alle dokumenter om tema xx innenfor perioden yy til zz». Det fører til stor arbeidsbelastning ved hvert innsynskrav og lang ventetid for journalisten.
Nå har Justisdepartementet somlet i åtte år siden evalueringen av offentligloven forelå vinteren 2016. Vi trenger en oppdatering og restaurering av innsynsreglene her til lands. Kanskje kan vi lære litt av andre også, ikke bare av våre egne erfaringer? Og hva om Norge eksporterte teknologien bak eInnsyn? Mange vil kunne ha nytte av den.
Det var som sagt det nest viktigste, denne undersøkelse av andre lands innsynslover. Det aller viktigste var det menneskelige. Dette er første gang på mine 28 år i arbeidslivet at jeg har opplevd å være i en reelt mangfoldig gruppe mennesker over tid. I all hovedsak har kollegafellesskapene mine i norske redaksjoner bestått av grupper fullstendig dominert av hvite, heterofile mannfolk i alderen 40–55. Slike som meg selv, altså.
Det skjedde noe med diskusjonene rundt bordet i Oxford når vi tre dager i uken samlet oss for å diskutere forelesninger, tekster og problemstillinger som angår bransjen vår. Når man kommer sammen på likt, er det ikke noe etablert sosialt hierarki. Alle visste at de andre også var erfarne fagfolk. Men erfaringene vi har gjort, er likevel svært ulike når bakgrunnen er fra Ukraina og Russland, fra Japan, India, Myanmar og Hongkong, fra Nigeria, Brasil, USA, Palestina og Sør-Afrika, for å nevne noen. Tre av disse kollegene mine var allerede i eksil, andre vet at de løper en stor risiko ved å reise hjem og fortsette arbeidet. En av dem som reiste hjem, måtte møte i retten etter kort tid, tiltalt for å utøve det yrket jeg alltid har tatt for gitt at jeg har rett til å praktisere.
Kvaliteten på de diskusjonene vi hadde, var større enn noe jeg har vært borti før. Jeg har aldri lært så mye, og jeg lærte mer av diskusjonene i denne gruppen enn jeg gjorde av foreleserne i Oxford, som også var gode. Det viktigste jeg tar med meg hjem, er at verdien av reelt mangfold i arbeidslivet gir større gevinster enn jeg ante.