Når ulykken rammer et lokalsamfunn 

Når krisen rammer går det ofte lynfort og konsekvensene kan bli enorme. De involverte i kommunen må derfor vite nøyaktig hva deres roller er. Et av områdene som har fått mye oppmerksomhet de senere årene, er hvordan lokalsamfunnene tilpasser seg klimaendringer. Naturkatastrofer og uvær har preget området mellom Hardangervidda, dalførene og kysten til alle tider. Værgudene har bydd på kraftig storm, skred, enorme snømengder, styrtregn og ikke minst flom.

Også i Buskerud, Telemark og Vestfold, det området IKA Kongsberg dekker, er det nok av eksempler på naturkatastrofer. De siste ti årene har Frida, Petra og Knud herjet på Østlandet med kraftig vind og ekstreme nedbørsmengder som skapte dramatisk flom mange steder. Sist ut var Hans sommeren 2023 som la store deler av Østlandet under vann. Selv kommer jeg aldri til å glemme 97 år gamle Arnstein Groven i Nesbyen som på humoristisk vis fortalte TV2 Nyhetene om hvordan han kunne fiske ørret fra kjøkkenvinduet før han ble evakuert i en traktorskuff. Folket i dalfører langs elvene har alltid stått sammen og stilt opp for hverandre i krisetider.

Vårflommen i Buskerud

Naturskildringer har alltid vært en del av historien om Norge. Målmannen og presten Ivar Mortensson Egnund brukte den dramatiske naturen da han skrev «Dølavise», som åpner med «Flaumen går, i Noreg er vår». Disse ordene rommer mye og skildrer spenningen i Hallingdal ved snøsmeltingen i 1876. Det norrøne ordet «dugnaðr», som betyr hjelp eller støtte, er nesten like gammelt som vårflommen. Bøndene i Ål fikk kjenne på begge deler da et forferdelig uvær braket løs etter snøsmeltingen i fjellet. Det var ikke uvanlig at kommunene laget oversikt over verdier og infrastruktur som måtte erstattes. Veiene ble skylt bort og delvis ødelagt til en sum av 35 000 kroner (ca. 2,75 millioner kroner i dag). Summen var så høy at kommunen fikk innvilget et rentefritt lån av regjeringen. Private eiendommer ble rasert for dobbelt så mye. Uværet var preget av styrtregn, flom og jordskred. Utfordringene i Buskeruds tettsteder og småbyer som for eksempel Hønefoss er på mange måter de samme som før i tiden.

Storflom og solformørkelse i Telemark

Sommeren 1927 opplevde Rjukan sin verste naturkatastrofe i manns minne da Hardangervidda begynte å røre på seg oppe på fjellet og den tunge snøen satte enorme krefter i sving nedover de bratte fjellsidene rundt industribyen. Steinene veide opp til 50 tonn. Værgudene var ikke nådige da Møsvatn steg 35 cm på en natt og det samtidig ble total solformørkelse.

Familien på prestegården ble vitne til at boligen deres ble knust til pinneved av massene som kom nedover fjellsiden. Opplevelsene i Rjukan disse døgnene minnet nærmest om en apokalyptisk stemning. Hele infrastrukturen og kontakten med omverdenen ble ødelagt av naturkreftene. Bekker ble til fosser, vannet gravde seg ned i jorden og ødela alt i sin vei. Rasene og flommen tok menneskeliv og forårsaket økonomiske tap i millionklassen i det lille bygde- og industrisamfunnet. Mens steinmassene og fossene drønnet fra alle kanter nedover fjellsidene i mørket, ulte sirenene. Man kunne nesten tro at dommedagen hadde kommet til Rjukan den 27. juni 1927.

Naturkatastrofen fikk enorme konsekvenser, og flommen påvirket flere av kommunene nedover mot Skiensvassdraget. Bare på Notodden måtte flere hundre personer evakuere fra husene sine, og i Skien var de redde for at selve demningen ved Møsvatn skulle legge halve Telemark under vann. Etter et par døgn opprettet ordføreren og leder i sognestyret en velferdskomite som ble sponset av Sam Eyde, Hydro og flere andre. Lokalbefolkningen viste sin styrke når de sammen brettet opp ermene til dugnad for å gjenoppbygge Rjukan og få industrisamfunnet på beina igjen.

Langt inn i arkivmagasinet vårt finner man Tinn kommune. På en av de store brune protokollene står det «Forhandlingsbok» – og åpner vi den for 1927, finner vi fort ut hvordan det så ut på Rjukan kort tid etter flommen. Velferdskomiteen ledet av politimester Berg hadde gått resolutt til verks fra første time etter uværet og satt i gang arbeidet med hjelpearbeid og opprydning. Første møte etter katastrofen var 5. juli, og formannskapet ga politimesteren frie tøyler og penger til å fortsette arbeidet. Flere av lokalpolitikerne i bygdene rundt kom seg rett og slett ikke til Rjukan. Velferdskomiteen kontaktet faktisk departementet, og en avdeling soldater ble sendt fra Hvalsmoen til å bistå: «Soldatene vil nu gå i gang med brobygging ved Krosso og Våer.»

Leirskredet i Vestfold

Fastlandet i Vestfold har på mange måter vært skånet for de verste naturkatastrofene med sitt flate jordbrukslandskap. Men i 1944 kom det til en skremmende hendelse i Stokke da det oppstod et stort leirskred på Kverne. Skredet var flere hundre meter stort og skylte med seg nesten alt det kom over. En lokal bonde fikk det hele med seg idet han hørte en merkelig susing, da var raset allerede begynt i elven før flommen satte skikkelig i gang. Bonden måtte sette skikkelig fart på hestene for ikke å bli tatt av leirmassene som kom i stor fart. Bakken under han ristet. Raset tok fylkesveien, og to syklister fikk sitt livs skumleste sykkeltur idet de måtte tråkke alt de maktet for ikke å bli tatt av massene. Elvene ble demmet opp av leiren og førte til flom langs veiene i det flate landskapet. Veivesenet måtte sprenge hull til vannet, og ved Vestfold Landbruksskole ble det flere meter flom langs veien.

Uhellet skjedde under krigen, og i ordførerens vedtaksbok 1941–1945 kan man lese at «Den 9/10–44 gikk et større leirras ved Kvernegården i Arendalsogn, Stokke. For de skader som derved oppstod aktes søkt staten om bidrag av Fondet til hjelp ved naturskader». Ordføreren satte også ned en nemnd for å verdisette skadene bestående av fylkesagronomen, en gårdsfullmektig og en landbrukssekretær. Naturen i Vestfold er adskillig mindre dramatisk enn i nabofylkene, men skredet under krigen som nesten tok to syklister, viser at også der kan det oppstå krisesituasjoner og naturkatastrofer på kort tid.

Viktig dokumentasjon

Eksemplene over viser hvor viktig det er med lokal kriseberedskap. Takket være godt forberedte lokalsamfunn og ildsjeler i kommunene står man ofte godt rustet mot uvær med høyt skadepotensial. Som kommunal arkivinstitusjon er det vårt ansvar å ivareta dokumentasjonen også etter dette arbeidet. Det er viktig at arkivene blir godt ivaretatt, slik at man i fremtiden kan spole tilbake og se nærmere på fortidens krisehåndtering.