Slaveri i norske arkiver

Blant de 9500 hyllemeterne med arkivmateriale hos Aust-Agder museum og arkiv skjuler det seg en guffen del av familiehistorien min.

Vi må tilbake til 1700-tallets Arendal, som den gang var en av Norges viktigste sjøfartsbyer. Skipsreder Hans Herlofsen var en av områdets mektigste menn, og hele familien var involvert i handelsvirksomheten. Blant dem var Herlofsens bror Stian, som er stamfaren til min egen farmor.

I familiekrøniken «Slekten Herlofson gjennom 400 år» får jeg vite mye om livene til mine fjerne slektninger. Men ikke at de tjente penger på kjøp og salg av varer produsert av slavegjorte mennesker på Danmark-Norges kolonier i Det karibiske hav.

Nordmenns kobling til slaveriet kan beskrives som en blindsone i norsk sjøfartshistorie.

– En grunn til dette kan være at sjøfarten er noe av det stolteste vi har. Det å pirke borti negative sider ved den kan være vanskelig nettopp fordi det ligger i folks bevissthet som en gullalder, sier historiker og forsker Håkon Haugland ved KUBEN i Arendal, som er en del av Aust-Agder museum og arkiv.

Unike arkiver fra 1700-tallet

Haugland har tatt meg med til biblioteket på KUBEN, og vi sitter i en liten «forskerhule». Foran oss ligger bøker med avskrift av forretningsmannen Hans Herlofsens korrespondanse, inkludert oversikt over inntekter og utgifter.

– Herlofsens forretningsarkiv er ganske unike kilder, og et fyldig rederarkiv i 1700-tallssammenheng, sier Haugland.

Skriften er gotisk, men Haugland er godt trent i å tolke det som for meg ser ut som snirkler og kruseduller. Stedsnavnet St. Croix dukker opp flere steder. Dersom man ikke vet at St. Croix var en koloniøy på andre siden av Atlanterhavet, så er det fort gjort å bla forbi.

Men med denne kunnskapen innabords kan kildene granskes på en annen måte. For på St. Croix var det flere plantasjer, hvor arbeidskraften besto av slavegjorte afrikanere.

– Det er mulig å lese slaveøkonomihistorie i sånne regnskapsbøker, selv om det er litt tørt. Dette er dokumenter som viser Hans Herlofsens involvering i slaveøkonomien, sier Haugland.

– Her hører vi om skippere som reiser på oppdrag for Herlofsen til de norske koloniene for å hente hjem sukker og kaffe. Dette er fremstilt på plantasjer med slavearbeidskraft.

Danmark-Norge som kolonimakt

I hele Hans Herlofsens levetid fra 1729 til 1802 var kongen dansk, og Danmark-Norge var en ambisiøs militærmakt med verdens syvende største skipsflåte. Riket kontrollerte seks slavefort på det som ble kalt Gullkysten i dagens Ghana, og her ble mennesker solgt som varer på slavemarkedene.

Kjøperne inkluderte også nordmenn, og det anslås at minst 100 000 afrikanere ble tvunget med på skip som seilte under dansk flagg. Ofte tok overfarten rundt to måneder, og forholdene om bord var skrekkelige.

– De slavetatte menneskene var stort sett under dekk, det var lite plass, og de var lenket sammen. Bare lukten må ha vært forferdelig. De som døde, ble bare kastet over bord, sier førsteamanuensis Jon Olav Hove ved NTNU i Trondheim. Han forsker på historier og minner om slavehandel og kolonialisme i Vest-Afrika og i Skandinavia.

Overlevende fra slavefarten over Atlanteren ble solgt videre til tvangsarbeid på plantasjene. Det kunne være på en av de tre koloniøyene Danmark-Norge eide i det karibiske området Vestindia: St. Croix, St. Jan og St. Thomas.

– Det var et skrekkregime. Slaveriet er en totalitær institusjon. Som slave er du kontrollert hele døgnet, og de ekstreme straffene var tenkt for å skremme andre fra å begå lignende ting, sier Jon Olav Hove.

Norske sukkerhus

Langs store deler av norskekysten profiterte folk, som min fjerne slektning Hans Herlofsen, på en økonomi bygget på dette slavearbeidet. I flere norske byer, inkludert Trondheim og Bergen, var det fabrikker som foredlet råsukkeret fra koloniene. Disse stedene ble kalt for «sukkerhus».

– I Trondheim går man aktivt inn i denne handelen, og man sendte skip til Vestindia for å få tak i dette råsukkeret. Dette er ikke noe man sitter passivt og ser på, sier Hove.

Han har lett i en rekke arkiver for å finne de norske forbindelsene til slavehandelen, inkludert Statsarkivet i Trondheim og privatarkivene til handelsfamilier som var involvert i global handel.

– Den transatlantiske slavehandelen var motoren i et globalt økonomisk system, et system som også norske aktører var del av. Det finnes nok mer globalt materiale i de regionale og lokale arkivene enn det vi er klar over, sier Hove.

Rigsarkivet i København håndterer arkivene til Vestindisk-Guineisk Kompagni og andre handelskompanier.

– Disse gir innblikk i organisering og drift av ulike deler av kompaniene – inkludert fortene i Vest-Afrika. Det inkluderer også skipslogger og lignende, sier Hove.

I Rigsarkivet finner man også økonomiske transaksjoner mellom kompaniet og handelsfolk i Danmark-Norge. Tollister er dessuten en god kilde til informasjon om den globale handelen, og Hove viser til prosjektet til tidvis.no, hvor historiske tollister er transkribert og digitalisert.

– En generell utfordring i arbeidet med «norsk slavehandel» er å identifisere det «norske». Det danske og det norske er så sammenvevd at det i mange sammenhenger blir både vanskelig og feil å skille dem fra hverandre. Med feil mener jeg at vi projiserer eller bruker kategorier og tenkemåter som egentlig ikke var så aktuelle på den tiden vi undersøker, påpeker Hove.

Kjøpte et menneske

I familiekrøniken om Herlofsen-slekta står det et en av sønnene til min stamfar Stian, Herlof Stiansen Herlofsen, seilte til St. Croix med skipet «Herlofs Haab». På denne øya var rundt 90 prosent av innbyggerne slavegjorte mennesker.

– Hvis man har reist til St Croix, så er det jo teoretisk mulig at man kan hente varene og ikke se plantasjene. Men man vil jo se slaver i bybildet, og her kan man også tenke seg tilfeller der man ser slaver som er dømt til straff eller døden, sier historiker Håkon Haugland.

Min egen families kobling til slaveriet stanser dessverre ikke her. En setning i slektsboka forteller at Hans Herlofsen hadde en tjener som het Adam Jacobsen. Han beskrives som et eksotisk innslag i Arendal – og så hører vi ikke mer om det.

Det står ingenting om at Adam Jacobsen trolig var rundt 12 år da han ble kjøpt på St. Croix og skipet til sin nye eier. Pris: 300 riksdaler. Det var mye penger på den tiden.

– Hans Herlofsen vil ha et fysisk uttrykk, et menneske, som både viser hvor mye penger han har, og at han har et bredt nettverk, sier historiker Hanne Østhus.

Hun er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og har doktorgrad om tjenestefolk i Oslo og København på 1700-tallet. I den forbindelse kom hun over Adam Jacobsen i 1992-årboka til Aust-Agder museum og arkiv, hvor historiker Gustav Sætra skrev om skjebnen hans.

En dokumentert flukt

Grunnen til at vi vet såpass mye om Adam Jacobsen, er at han rømte fra Herlofsen etter ni–ti år i fangenskap. Kort tid etter meldte han seg for byfogden i Arendal – og rettsprotokollene derfra er bevart ved Statsarkivet i Kristiansand.

Her kan vi lese at Jacobsen flyktet i panikk etter å ha hørt noen, kanskje Herlofsen, si at de ville drepe ham.

– Vi får vite hva Adam sier, gjennom hva byfogden spør om, og i tillegg er det silt gjennom vedkommende som har tatt notater, forklarer Hanne Østhus.

Hun har gransket primærkilder for å finne ut så mye som mulig om Jacobsen, og i 2023 fikk hun publisert en forskningsartikkel om ham.

I dokumentene fra byfogden i Arendal står det at Jacobsen ber om papirer, slik at han kan reise hjem til moren sin på St. Croix. Han forteller også at moren har tilbudt å kjøpe ham fri for 170 riksdaler, men til ingen nytte. Rettsprotokollene viser en temmelig nådeløs holdning fra Hans Herlofsen: Han vil at Jacobsen sendes på tukthus, for deretter å komme tilbake og fortsette tvangsarbeidet.

Byfogden valgte først å sette Adam Jacobsen i arresten, men konkluderte til slutt med at han ikke hadde begått noen forbrytelse. Dermed ble han sluppet fri. Siden har ikke Hanne Østhus klart å finne ham igjen i kildene.

Hun håper det vil dukke opp dokumenter som kan oppklare mysteriet om hva som skjedde med Jacobsen. For eksempel dagbøker eller brev fra folk som så ham slite og streve i Arendal sentrum.

– Der har han vært svært synlig. Det er merkelig om det ikke finnes andre kilder hvor Adam er nevnt, sier Østhus.

Ifølge dokumentaren «Slaveskipet» på NRK ble Jacobsen sendt tilbake til St. Croix. Det har ikke Østhus funnet bevis på.

– Vi kan jo håpe at moren har fått lov til å kjøpe ham fri likevel, og at han kom seg hjem.

Høy dødelighet

I 2017 var det nøyaktig hundre år siden Danmark solgte de vestindiske øyene til USA. I den forbindelse digitaliserte det danske Rigsarkivet arkivene sine, og i dem har Hanne Østhus skrollet i utallige timer.

Et av de viktigste funnene hennes var frigjøringsbrevet til Adam Jacobsens mor, Sophia Suhr. Hun hadde vært en såkalt husslave, mens faren Jacob antagelig døde som slavegjort på en plantasje.

– Arbeidet på sukkerplantasjene var svært risikabelt, og dødeligheten var ekstremt høy, sier Østhus.

Den største frykten blant slaveeierne var at de slavegjorte skulle gjøre opprør, siden de var i overveldende flertall. Derfor gjaldt det å slå hardt ned på alle tilløp til motstand. Det kanskje mest groteske eksemplet på dette fant sted på St. Croix i 1759, og dommeren Engebret Hesselberg fra Ringerike hadde regien.

På Nasjonalbibliotekets nettsider kan vi lese den digitaliserte førstehåndsberetningen fra Hesselberg, hvor han forteller hvem han mente var involvert i et angivelig slaveopprør. Hesselberg beskriver i detalj hvordan folk ble straffet, inkludert de tre antatte lederne, som ble plassert i små bur. Der var de sperret inne til de døde, og Hesselberg har notert ned hvor lang tid dette tok. Andre ble hengt eller brent levende etter å ha gjennomgått helt avsindig tortur.

Trenger mer forskning

Historiker Jon Olav Hove ved NTNU i Trondheim skulle ønske flere gikk på skattejakt i dokumentene for å kartlegge norsk involvering i slavehandelen. Men det er lettere sagt enn gjort.

– Materialet er ganske vanskelig tilgjengelig siden det er gotisk håndskrift og ikke så enkelt å lese. Med tidspresset til masterstudentene er det få som har tid til å lære seg gotisk godt nok til å bruke dette materialet. Som veileder ser jeg at mange har lyst til å skrive om denne tematikken, men det er få som klarer det. Vi må ofte ta utgangspunkt i trykte kilder, slik som reiseskildringer eller aviser, sier Hove.

Historiker Håkon Haugland er ikke i tvil: Det er nok mye mer å utforske og finne om slaveindustrien i museets egne arkiver. Dessuten kan det være informasjon i protokollene fra bygdetingene langs kysten.

– Der dukker det stadig opp pårørende til sjøfolk som ikke har kommet hjem igjen. Noen av de sjøfolkene var med på reiser til koloniene, og vi kan hente en del informasjon fra disse rettsoppgjørene. Det gir små glimt inn i historien til vanlige norske sjøfolk. Men om de deltok i slavehandel eller støttet slaveøkonomien, er ikke alltid lett å finne ut, sier Haugland.

Selve bestillingen av Adam Jacobsen og prisen på 300 riksdaler er ikke funnet omtalt andre steder enn i rettsprotokollene til byfogden i Arendal. Det er heller ikke oppdaget noen kilder hvor Hans Herlofsen selv direkte nevner slaveriet.

– Jeg tror ikke det har blitt ordentlig undersøkt. Det er et materiale her som fortjener å bli sett mer på, sier Haugland.

Artikkelen inneholder elementer fra «– Slavehandelen er en del av norsk sjøfartshistorie», fra den Fritt Ord-støttede serien «Koloniale blindsoner» i tidsskriftet Museum.