Tar vare på det staten vil glemme

– Jeg er født tidlig på 90-tallet. Da jeg vokste opp, trodde jeg at Indonesia alltid hadde vært et homofobt land. I media dukket LHBTQ+-temaet opp så å si bare i kriminalsaker. Det var den eneste synligheten det skeive miljøet fikk. Gjennom arbeidet med Queer Indonesia Archive (QIA) er synet på både mitt eget miljø og mitt eget land blitt utfordret. Indonesia var på mange måter på linje med vestlige land helt frem til 2000-tallet, og på noen punkter foran. I motsetning til for eksempel Storbritannia og USA har homofili aldri vært kriminalisert her.

Aksess møter Harits digitalt via Zoom. Idet vi logger oss på, strømmer det høy jazzmusikk og barnelatter fra høyttalerne. Han har tatt med seg pc-en på en kafé, internettet hjemme i leiligheten på Bali er ustabilt og tregt. Han er en av grunnleggerne av det skeive arkivet, og sammen med fem andre frivillige reiser han på kryss og tvers av det store, folkerike landet for å samle inn, bevare og synliggjøre den moderne skeive historien.

Da teamet i QIA var i Jakarta for å oppsøke eldre transkvinner og dokumentere historiene deres, fikk de et intervju med en 88 år gammel kvinne som var en del av det organiserte miljøet på 60-tallet, og som fremdeles er aktiv.  Hun fortalte at hun fikk kjønnsbekreftende kirurgi og ble juridisk anerkjent som kvinne allerede i 1972.

– At transkvinner fikk denne formen for anerkjennelse på 1960- og 70-tallet, var overraskende for meg, sier Harits.

Skeive i dagens Indonesia

Etter 2000-tallet begynte situasjonen for skeive i Indonesia sakte å endre seg – til det verre. De siste ti–femten årene har skruen blitt strammet ytterligere.

Etter valget i 2024 ble Prabowo Subianto president. Han var general under Suhartos militærdiktatur (1965–1998) og representerer en nasjonalistisk, konservativ linje.

Religiøse grupper, både muslimske og romersk-katolske grupper, jobber aktivt for å kriminalisere homofili. Det er også stadig diskusjoner om å forby kulturytringer som omhandler skeive temaer, men ennå er ikke noen slike lover innført.

– Det har vært en jevn tilbakegang i rettigheter. I dag opplever vi i større grad press, særlig i mer religiøst konservative områder som Vest-Sumatra og deler av Java, forteller Harits.

Det er stor forskjell fra region til region. I noen større provinser er det kultur for å akseptere skeive, så lenge man opptrer diskret.

–  Det er en av grunnene til at jeg flyttet til Bali, forteller Harits, som er oppvokst i Jakarta. – Det er ikke et skeivt paradis, men jeg får i det minste være i fred. Jeg kan finne et sted å bo sammen med partneren min uten problem. Han forteller at venner i Jakarta og andre store byer på Java blir nektet å leie bolig, enten fordi de lever med en av samme kjønn, eller fordi de ikke er cis-kjønnede.

– Det er ikke lett, men man lærer seg å være forsiktig og å holde seg under radaren.

Han trekker frem én historie:

Han intervjuet en transkvinne som vokste opp i fattige kår i Jakarta. Hun lærte seg frisørfaget og flyttet til Los Angeles. Der åpnet hun sin egen salong på midten av 1980-tallet og gjorde stor suksess.

Etter seks år valgte hun å flytte tilbake til Jakarta.

– Jeg spurte henne: Hvorfor i all verden valgte du å flytte tilbake, når du hadde et godt liv der?

Hun svarte: «Fordi jeg er asiatisk.»

Hun fortalte at hun hadde vunnet en skjønnhetskonkurranse på delstatsnivå i California, men ble nektet å delta videre på nasjonalt nivå fordi hun ikke var hvit. Hun innså at også i USA var hun en annenrangs borger.

– Hvis jeg først skal være det, vil jeg heller være det hjemme, sa hun.

I Jakarta bygget hun opp en ny karriere og ble en svært vellykket brudedesigner og frisør.

Et kappløp mot tiden

Queer Indonesia Archive konsentrerer seg om den moderne, skeive historien, fra uavhengigheten i 1945 og frem til fremveksten av sosiale medier, rundt 2013.

– Vi opplever at det er mindre interesse i akademia og journalistikk for det moderne skeive Indonesia. Tradisjonelle identiteter og roller, som bissu*, er allerede godt dokumentert. Derfor har vi valgt å konsentrere oss om mer samtidige uttrykk for skeiv identitet, forklarer Harits.

– Det er et kappløp mot tiden. I Indonesia fantes det, særlig frem til 2010-tallet, mange synlige transkvinner i offentligheten – på TV, som komikere, skuespillere, sangere og i skjønnhetskonkurranser. Det var en lang tradisjon for dette, helt frem til transkvinner i praksis ble fjernet fra TV.

Tidlig etablerte QIA kontakt med en av de mest kjente transkvinnene fra denne tiden. Men det var under pandemien, og på grunn av alderen ønsket hun ikke å ta risikoen med å få besøk. I 2021 døde hun, uten at teamet hadde rukket å besøke henne. Alt gikk tapt. Hun ble gravlagt som mann, med sitt juridiske navn, og familien tok med seg alt materialet.

– Det er dypt tragisk – og det viser hvor sårbart dette er, sier Harits.

Queer Indonesia Archive samler inn dokumentasjon fra enkeltpersoner og organisasjoner. De reiser rundt med portable skannere for å digitalisere magasiner, bøker, fotografier, negativer, plakater, flyers og brev. Digitalt skapt materiale som nettfora og blogger tas vare på.

–  Vi samler også inn muntlige kilder, som livsminner eller intervjuer. Vi har erfart at mye historie går tapt fordi folk flytter og ting forsvinner i prosessen, eller fordi aktivitetene deres aldri har etterlatt seg fysiske spor. Derfor er intervjuene viktige for å supplere og styrke samlingen, forklarer Harits.

De frivillige katalogiserer og tilgjengeliggjør det digitaliserte materialet. På nettsiden deres finnes en omfattende katalog av innsamlet materiale. I tillegg samarbeider QIA med kuratorer, artister og andre for å synliggjøre arkivet blant befolkningen.

Server med kill switch

Queer Indonesia Archive er først og fremst et digitalt arkiv. Det handler om tilgjengelighet, økonomi og sikkerhet. I dagens Indonesia ville det ikke vært en god idé å samle store mengder analogt materiale på ett sted.

Driften er avhengig av private donasjoner, og økonomien er anstrengt. – Utfordringene handler mye om drift: å ha folk som kan programmere, og å ha ressurser til å betale dem og gi dem utstyr eller programvare de trenger for å gjøre arbeidet sitt.

I fjor registrerte de seg som en ideell organisasjon og et privat arkiv under et annet navn. – På spørsmål om hva slags arkiv vi er, svarte vi unnvikende at vi er et historisk arkiv. Myndighetene var heldigvis ikke så interessert i å vite mer, det er et slags underforstått «Don’t ask, don’t tell».

De etiske dilemmaene er mange, slik det er for skeive arkiv verden over. QIA har utarbeidet egne samtykkeskjemaer, både for materialet og for hvordan det kan brukes. Arkiveieren har selv kontroll over når og hvordan materialet skal gjøres tilgjengelig, og eventuelt når det skal slettes.

– De etiske vurderingene handler særlig om personvern og om å beskytte menneskene som er omtalt i materialet. De som la inn kontaktannonser på en oppslagstavle i 1986, for eksempel, kunne ikke forestille seg at dette skulle bli digitalisert og publisert på nett førti år senere, med fullt navn og telefonnummer.

Arkivet fjerner navn, telefonnumre og adresser før materialet blir publisert, av personvern- og sikkerhetshensyn.

QIA har også gjort flere tiltak for å beskytte selve arkivet. Serverne er plassert i Canada, og et medlem i Melbourne har en backup. De frivillige har alle en «kill switch» på telefonen. Skulle nettsiden gå viralt av feil grunner, kan tilgangen til serveren kuttes umiddelbart.

– Så lenge man vet hvem man kan vise materialet til, og i hvilke sammenhenger, går det stort sett bra, sier Harits.

Håpet i historien

Det er ikke lett å være skeiv i Indonesia i dag. Samtidig reagerer Harits på hvordan homofobi brukes i vestlige narrativer.

– Undertrykkelse av skeive blir brukt til å fremstille ikke-vestlige samfunn som «tilbakestående» eller «usiviliserte», sier han.

I arbeidet med QIA ønsker de å nyansere dette bildet. Arkivet dokumenterer ikke bare diskriminering, men også livene, erfaringene og handlingsrommet til skeive mennesker.

– Ja, vi opplever undertrykking. Men vi organiserer oss, skaper ting og finner måter å leve på. Det er viktig at vår situasjon ikke brukes som et argument for å legitimere hat eller vold mot våre samfunn.

Harits kjenner igjen denne typen argumentasjon også i diskusjoner om andre konflikter.

– Jeg har snakket ut til støtte for palestinere og får ofte høre: «Men de ville kastet deg fra et høyt bygg fordi du er skeiv.» Da tenker jeg: Familien min er også homofob. Men hvis noen bomber familien min, kommer jeg fortsatt til å være imot det.

For Harits handler arkivarbeidet også om fremtid.

– Historien viser at det har vært annerledes før. Hvis det en gang har vært bedre, kan det bli bedre igjen – men da må vi kunne huske dem som kom før oss.

På trykk

Kan også leses på trykk i Aksess nr. 1 og 2 2026.