Storpolitisk forlis

Avisoppslag

Oppslaget i Nordlys 27.01.1964 

Natt til søndag 26. januar 1964 lå «Nysjø» på Hjelmsøybanken, vest for Nordkapp. Havet var mørkt, isende kaldt og sikten dårlig. Temperaturen hadde falt til ti minusgrader.

Ute i natten kom det østtyske lasteskipet «Trattendorf» seilende med en fart på 13 knop. «Trattendorf»s kaptein Robert Mutzmann hadde gått av vakt to timer tidligere og lå i lugaren sin. Båten hadde ikke radarvakt denne natten, men på brua sto andrestyrmannen og to matroser. Klokken 02.45 smalt det. «Nysjø», med en bruttovekt på i underkant av 500 tonn, var en relativt stor fiskebåt for sin tid. Men den norske båten var sjanseløs da den 11 000 tonn tunge fraktebåten duret rett inn i den.

Utfallet var grusomt. Skipper Selmer Larsen og resten av mannskapet på 13 mann forsvant for alltid i de beksvarte bølgene. To av de omkomne var far og sønn.

Forfatter Gunnar Grytås ga i 2009 ut boka «Våte graver» om skipsforlis i Troms. I kapittelet om «Nysjø»-forliset skriver han at det aldri ble fanget opp noe nødsignal. Sannsynligvis ble båten kløyvd i to og knust i kollisjonen.

Kald krig

Dette var verken første elle siste gang at norske fiskere skulle miste livet på havet. Men omstendighetene rundt «Nysjø»-forliset var spesielle. «Trattendorf» var eid av den øsstyske staten gjennom Deutsche Seereederei. Dette var midt under den kalde krigen, og frakteskip fra østblokklandene ble overvåket av det norske forsvaret og NATO. De hadde rett til fredelig gjennomfart innenfor den norske 12-milsgrensa, men innimellom la slike skip seg til i ro uten forklarlig grunn. Det var derfor sterk mistanke om at slike skip var involvert i spionasje. Akkurat dette er noe vi kjenner igjen også fra dagens situasjon der russiske fiskebåter mistenkes for slik aktivitet.

Det har aldri vært mistanke om at «Nysjø»-forliset var en villet handling. Over Hammerfest radio oppga «Trattendorf» at de hadde kollidert med et norsk skip, oppga nøyaktig posisjon og søkte etter overlevende. Men det østtyske rederiet nektet skipperen å gå inn til Hammerfest der det skulle være sjøforklaring. I stedet vendte båten tilbake til Rostock. Under et intervju med nyhetsbyrået ADN hevdet kaptein Mutzmann dessuten at «Nysjø» ikke hadde signallysene på. Andre nyhetsbyråer snappet opp dette utsagnet, som etter hvert nådde Tromsø. Folk som kjente «Nysjø»-skipper og reder Selmer Larsen, reagerte sterkt på påstanden. De nektet å tro at han kunne ha vært så ansvarsløs å seile rundt om natten uten lanterner.

Da det senere ble avholdt sjøforklaring i Tyskland, endret imidlertid kaptein Robert Mutzmann forklaring og sa at de fra brua hadde sett ett rødt lys på styrbord side like før kollisjonen. Dermed slapp skipper Larsens etterlatte tilleggsbelastningen med at ulykken skyldtes at han hadde vært ansvarsløs.

Tautrekking og erstatning

Etter massiv juridisk og politisk tautrekking mellom Norge og Øst-Tyskland ble det til slutt avholdt et møte i Malmø sommerstid der Handelsdepartementet krevde én million kroner i erstatning. Disse pengene skulle deles noenlunde likt mellom rederlaget og familiene til de fjorten omkomne fiskerne. Tyskerne gikk til slutt med på å utbetale erstatningen. Men i protokollen etter møtet heter det at «Nysjø» og «Trattendorf» hadde like mye skyld i kollisjonen. Om det hadde blitt holdt rettssak i Norge, ville muligens både erstatningsbeløpet vært høyere og skyldfordelingen etter ulykken blitt annerledes.

I norske aviser ble det ifølge boka fremstilt slik at østtyskerne ikke ville dra til Norge for rettsforhandlinger. Men i virkeligheten ble de nektet innreise av Statens utlendingskontor, som ikke godkjente pass fra Øst-Tyskland. 

Sånn sett kan norske styresmakter ta noe av skylden for at det ikke ble kastet mer lys over hvordan «Nysjø»-forliset skjedde.

Kilder

Avisa Nordlys og boken «Våte graver» av Gunnar Grytås.