Et glimt av det glemte - de små arkivskaperne

Kommunal kino – til glede for kommunekassen 

Hvis du ikke har hørt om filmene «Zorros merke», «Hula» eller «Hu Dagmar» er det ikke så rart. Etter Zorrofilmens premiere for 105 år siden ble Munken kino bygget av Larvik kommune. Anlegget var et av Norges beste kino, konsert og teaterlokale når det ble åpnet under byens 250-årsjubileum i 1921. I arkivet etter kulturkontoret finnes noen av kinoprogrammene. Munken kino la inn årene etter å ha vist klassikeren «Cinema Paradiso» i 2009.

Også Herregården i Larvik ble brukt som kulturarena i nyere tid. Bygningen, som opprinnelig tilhørte adelsslekten Gyldenløve, var sentrum for kunst- og kulturliv i flere hundre år. Drøyt hundre år etter at den unge Bjørnstjerne Bjørnson prøvde seg som dikter der, dukket nye generasjoner kunstnere opp. Under Larvik kulturkontor finnes gjesteboken til Herregården med flere spennende signaturer. For eksempel statsminister Trygve Bratteli, skuespiller Per Aabel, artist Anne-May Skogmo eller forfatterne Ketil Bjørnstad og Ingvar Ambjørnsen.

Trenger du hjelp hjemme?

Språket vårt forandrer seg fort på tvers av generasjoner. Du har kanskje ikke et forhold til tittelen «husmorvikar»? Ikke fortvil, her kommer lynkurset.

Et oppslag på Arkivportalen røper at IKA Kongsberg har registrert 43 arkivstykker fra husmorvikarnemnden. Ordningen som varte fra 1949 til 1980 skulle ivareta hjemmet og familien når husmødrene ble syke eller fraværende. Så mange som 50 000 familier fikk hjelp på 1960-tallet. I en møtebok for Krødsherad kommune foreslår husmorvikarnemnden i sin instruks at vikaren er «husmors stedfortreder i hjemmet», må ha god økonomiforståelse, gjøre innkjøp, renhold, matlaging, samt stopping og lapping (av klær). Dessuten måtte de kunne melke og stelle små fjøs. «Hjemmet må stelles i forhold til dets økonomi». I tillegg har hun ansvar for barn og syke familiemedlemmer.

Disse oppdragene kunne vare opp til to uker, men forlenges ved behov.

En edru kommune

Med edruskapsloven, som ble vedtatt i 1932 og hadde som mål å bedre edrueligheten i samfunnet og ta seg av alkoholmisbrukere, ble kommunene pålagt å ha kommunale edruskapsnemnder.

På 1800-tallet hadde fattiglovgivningen regulert alkoholmisbruk i Norge. Alkoholikere som ikke var edru nok til å gjøre nytte av seg, kunne settes inn tvangsarbeidshus seks måneder av gangen. Ved århundreskiftet overtok løsgjengerloven denne funksjonen.

Edruskapsnemndas oppgave var å forhindre alkoholisme gjennom forebyggende arbeid og støtte til alkoholmisbrukere. Alkoholmisbrukere kunne også tvangsinnlegges på kursted i opptil to år. Ble nemnda varslet av lokalbefolkningen, måtte de undersøke hjem og privatliv. Ante de ugler i mosen, kunne de foreslå frivillige og forebyggende tiltak. Da ble alkoholikeren «satt under særlig tilsyn».

Hvis tiltakene ikke virket, kunne personen umyndiggjøres ved at en slags verge overtok økonomien til vedkommende. Fikk ikke det heller noen effekt, hadde kommunen flere muligheter. Personen kunne tvangsinnlegges på institusjon i opptil to år. I visse tilfeller kunne de trekke deler eller hele inntekten til familieforsørgelse.

I 1964 ble deler av ansvaret overført til sosialstyret, og minst et av medlemmene i edruskapsnemnda skulle sitte i sosialstyret. På 1980-tallet gikk alle oppgavene inn helse- og sosialstyret, med sosialkontoret som utøvende og administrativt organ. Fra 1. januar 1993 ble edruskapsloven erstattet av «Lov om sosiale tjenester».