Nasjonalarkivet brukte forkjøpsretten for første gang

Ikke nok med det: I samme auksjon brukte Nasjonalarkivet adgangen til å avslå søknad om utførsel av dokumenter for første gang. Med det sikret ikke bare Nasjonalarkivet arkivhistorie, de skrev den også.

Fikk tips fra ansatt

Det var en av Nasjonalarkivets ansatte som tipset om den forestående auksjonen. Schøyen-samlingen, verdens største private samling av skrifter og dokumenter, skulle auksjonere bort en liten del av samlingen gjennom auksjonshuset Sagen & Delås Scandinavian Auctions.

Det er mye som må sjekkes, kvalitetssikres og koordineres før et nasjonalarkiv for første gang skal utøve forkjøpsretten. Det handler ikke bare om jus og finansiering, men også om etikk. Og selvsagt også om objektene har en slik karakter at Norge som nasjon har behov for å ha dem i sitt eie.

Schøyen-samlingen

FAKSIMILE av auksjonskatalogen

• Verdens største private samling av gamle skrifter, eid av den norske forretningsmannen Martin Schøyen (f. 1940). Samlingen ble startet av hans far, M.O. Schøyen (1896 - 1962), stifter av rutebilselskapet Ing. M. O. Schøyens Bilcentraler.
• Samlingen har over 20.000 skrifter som spenner over 5000 år. Den er unik både når det gjelder tidsspenn, språk og skriftbærere. Skriftene kommer fra 134 forskjellige land og er skrevet i 120 forskjellige språk. Blant objektene finnes deler av Dødehavsrullene, babylonske kalendre, og skrifter fra alle de eldste kjente sivilisasjonene som Mesopotamia, Egypt og Indusdalen.
• Deler av samlingen har vært gjenstand for kontroverser. Dette gjelder kulturgjenstander som Irak hevder var smuglet ut av landet, og proveniensen til buddhistiske skrifter hentet ut fra det Taliban-styrte Afghanistan tidlig på 2000-tallet.
• Auksjonen i oktober innbrakte litt over fire millioner kroner, pluss salær til auksjonshuset. 254 lot var under hammeren, ikke alle ble solgt. De fleste objektene under den norske delen av auksjonen var litteratur fra 1900 - 1973.

Kilder: Nilsen, Anne Grete: Schøyen-samlingen i Store norske leksikon på snl.no. 

The Schøyen Collection, nettside

Etter tre intense uker var alle avklaringer gjort, og på kvelden 9. oktober 2025 startet auksjonen «The Nordic Manuscripts», som gikk både fysisk og over nett.

-Auksjonen varte lenge, den var ikke ferdig før rundt midnatt. Vi fulgte spent med, og da den var over så vi at dokumentene gikk til en pris som gjorde det mulig for oss å tre inn i bud. Dette var et unikt øyeblikk for oss, forteller Kjetil Korslien, områdedirektør for samfunnsdokumentasjon i Nasjonalarkivet.

Nasjonalarkivet sikret seg alle dokumentene fra før 1537 for til sammen 383.500 kroner.

-I auksjonen var det flere hundre objekter til salgs, noen var av spesiell interesse for oss. I utgangspunktet var vi interessert i flere enn de ti dokumentene vi endte med å kjøpe, men loven er utformet slik at forkjøpsretten kun gjelder objekter før 1537, altså før reformasjonen, forklarer AnnaMaria Tonnvik, områdedirektør for tilgjengeliggjøring i Nasjonalarkivet.

Adgangen til å kjøpe objekter på forkjøpsrett er hjemlet i kulturminneloven (se faktaboks).

Ønsket presten fandens ulykke

Ni av de ti dokumentene, eller diplomer som er den korrekte betegnelsen, nedfeller eiendomsrettigheter i områdene Follo, Enebakk og Lier. – Å bevise sin rett til eiendom har alltid vært viktig. Det ser vi av at det er brukt dyre pergamenter, altså dyrehud, til å nedtegne retten skriftlig, i en tid da slett ikke alle kunne skrive. Bare det aller viktigste ble nedfelt, sier Tonnvik.

Det tiende diplomet, et vitnesbyrd over æreskrenkelse, skiller seg ut. Her beskrives en heftig krangel mellom presten Jon og bonden Eivind i år 1428. I diplomet bevitner åtte lovmenn at bonden Eivind Toresson ønsket fandens ulykke over presten Jon Steinarsson. Presten må ha fyrt seg opp, for han svarer at han ikke ville slåss fordi han var prest, men han krever at Tore lensmann skal sørge for at han får oppreisning etter utskjellingen. Tore tilbyr dem å avgjøre saken i samsvar med loven, men da svarer Jon med «vrøvl som ikke sømmer seg for en prest». Akkurat hva han sa, vet vi ikke.

-Det er spennende å fabulere litt over hva i all verden det var ved den krangelen som gjorde den så viktig å dokumentere. Hvorfor valgte de å nedtegne disputten på et dyrebart pergament i sirlig norrøn skrift for å dokumentere hvem som var til stede, hva presten ble anklaget for og hvordan han svarte tilbake. Dette må ha vært litt av en begivenhet i 1428! sier Tonnvik.

Ny teknologi gir ny kunnskap

Nasjonalarkivet har allerede en rikholdig samling middelalderdiplomer, et sted mellom 7000 og 8000 er i arkivets eie. Så hvorfor skal man eie flere?

-8000 diplomer høres mye ut, men det er, totalt sett, forsvinnende lite skriftlig dokumentasjon fra middelalderen som er bevart. I den sammenheng har hvert eneste dokument en verdi, så sant vi vet dets proveniens. Og det visste vi med disse objektene, forklarer Tonnvik.

For en forsker kan dokumentene vitne om så mye mer enn selve det tekstlige innholdet.

-Det forteller mye om datidens samfunn hva man valgte å dokumentere, hvordan det ble dokumentert, hvilket skriftspråk som ble brukt, for ikke å glemme lokale dialekter og uttrykk. Til sammen hjelper det oss å forstå det norske samfunn, kultur og adferd tilbake i middelalderen, sier Tonnvik.

De ti diplomene er godt kjente objekter, og finnes i både Diplomatarium Norvegicum og som oversatt tekst i Regesta Norvegica. Diplomatarium Norvegicum («norsk brevsamling») er en sammenstilling av de eldste kildene som definerer Norge som nasjon og inneholder diplomer fra 1050 til 1590. Verket ble påbegynt i 1847 og utgis fortsatt. Så langt er det utgitt 23 bind, alle er tilgjengelige elektroniske som bokverk. Utgivelsene anvendes hyppig i forskermiljøene.

-Men hvis de var godt kjent fra før, transkribert og til og med digitalt tilgjengelige, hvorfor er det da viktig å eie de fysiske objektene?

-For det første er dette skjøre dokumenter, som krever høy grad av ekspertise for å forvaltes. For det andre kan man gjøre helt andre typer undersøkelser når vi har tilgang på det fysiske objektet. Ved å ta DNA-prøver av pergamentene, kan vi finne ut hvilket dyr de stammer fra. Er det fra sau, kalv, en sel eller kanskje reinsdyr? Men ny teknologi kan vi også finne ut hva dyret har spist og hvordan klimaet var i den perioden dyret levde. Og det er også mulig å finne ut om hud fra samme dyr er brukt i forskjellige deler av landet. Da kan vi bare begynne å leke med tanken på hvordan hud fra samme dyr har havnet i vidt forskjellige deler av landet, forteller Tonnvik.

Nasjonalarkivets oppgave er ikke å forske på disse diplomene, men å sikre kildene slik at forskere kan få tilgang på dem.

-Vi ønsker at vår kulturarv skal være tilgjengelig for ny teknologi og nye vitenskapelige metoder – for det er i dette feltet ny kunnskap skapes, understreker Tonnvik.

Viktig å ikke drive prisene

Nasjonalarkivet er bevisst sin rolle som statlig aktør og forvalter av fellesskapets midler. Aller helst hadde de sett at alle objekter som utgjør vår felles hukommelse og som er viktige for å forstå Norges historie ble skjenket arkivet gratis, til glede for alle.

-Vi deltok ikke i selve auksjonen, presiserer Korslien. – Vi ønsker ikke å bidra til å drive prisene opp når vi har mulighet til å tre inn i etterkant.

Nasjonalarkivet hadde tett dialog med auksjonshuset både før og etter auksjonen, og minnet på både forkjøpsretten og retten til å nekte utførselen til utlandet.

-Det var viktig for oss å fremstå ryddig og ha full åpenhet i forhold til selgere, mulige kjøpere og auksjonshuset, sier Korslien.

Men bruk av forkjøpsretten var ikke den eneste myndighetsutøvelsen Nasjonalarkivet brukte for første gang i forbindelse med auksjonen. For første gang tok de også i bruk adgangen til å nekte utførsel av dokumenter.

-Det var flere dokumenter vi gjerne skulle tre inn i budet på. Men disse var fra tiden etter 1537, og da har vi ikke lovhjemmel til å utøve forkjøpsrett. I stedet har vi en annen hjemmel: å si nei til eksporttillatelser. For fem dokumenter vurderte vi at de er så viktige for oss som samfunn at vi hadde anledning til å nekte utførsel, forteller Korslien.

Tidligere er slike saker løst gjennom dialog med eier, og en oppfordring til å overføre materialet til Nasjonalarkivet. Denne gangen var det rett og slett ikke tid til det.

– Siden dokumentet oppfattes som viktig for vår felles historie, sikrer vi at dokumentet i det minste blir værende i landet, sier Korslien.

Viser vilje til å bruke hjemlene

-Er dette et signal om nye takter fra Nasjonalarkivet?

- Vi skal være et aktivt direktorat og ta en tydelig premissgiverrolle, slik at Norge har den dokumentasjonen nasjonen trenger for å kunne ta vare på sin kultur, bruke den i forskning og tilgjengeliggjøre den. At vi tok i bruk lovhjemlene nå, viser at vi er villige til å bruke den myndigheten vi faktisk har, sier Korslien.

-Vi skal ikke legge til rette for en utvikling hvor viktig samfunnsdokumentasjon selges på private auksjoner, og vi skal ikke drive prisene i et slikt marked. Samtidig skal vi sikre helhetlig samfunnsdokumentasjon i et evighetsperspektiv, understreker Tonnvik.

-I denne saken var det en uttalt vilje til å selge dokumentene. Da de først ble solgt, var utførselsnekt den siste muligheten vi har for å sikre at materialet blir i landet, sier Korslien.

Nasjonalarkivet har ikke fått negative tilbakemeldinger på måten de har håndtert saken på.

-Det var nok noen kjøpere som ble litt skuffet, og som i utgangspunktet ønsket seg dokumentene, men klagefristen er gått ut uten at noen har klaget, avslutter Korslien.