– Ny lov tvinger frem grunnleggende arkivspørsmål

Daglig leder i Arkivarforeningen, Janne Strand, nøler ikke når hun blir spurt hva som er den viktigste saken i jubileumsåret: Den nye arkivloven.

– Det er det viktigste som har skjedd i sektoren på mange år. Loven legger føringer på helt grunnleggende spørsmål: Hva er arkiver, og hvem er arkivarer? Det er noe av motivasjonen både for at foreningen har åpnet opp for en bredere medlemsmasse og for at folk søker seg til oss. Det er jo ikke like vanntette skott mellom arkiv og dokumentasjonsforvaltning i Norge som man ser andre steder i verden, sier Strand.

Den nye arkivloven var hovedtema da Arkivarforeningen samlet medlemmer og fagfolk fra hele arkivfeltet til vårseminar i april. Gjennom foredrag og diskusjoner gikk spørsmål om arkivbegrepet, dokumentasjon og profesjonsrollen igjen som en rød tråd.

Strand er spent på tolkningsrommet den nye arkivloven og forskriftene åpner.

– I det nye lovverket heter det at «dokumentasjonen i offentlege organ skal bli forvalta som arkiv», enten i en avgrenset periode eller for evig tid. Hva menes med dokumentasjon her? Dokumentasjon er jo alt vi skaper rundt oss. Så hva lovverket faktisk omfatter blir jo spennende å se.

At loven er funksjonsbasert, uten detaljerte krav, skaper også et stort tolkningsrom med tilhørende usikkerhet.

– Det knytter seg stor spenning til hvordan de ulike institusjonene tolker lovverket. Hvordan praksisen etablerer seg blir jo nesten viktigere enn selve lovverket, sier Strand.

 – Jeg tror at for privatarkiver og kommunearkiver er det større usikkerhet rundt kravene enn for de statlige arkivene. Den enkelte institusjon må ta mye eget initiativ for å få dette til å bli bra, understreker Strand.

Savnet av fagterminologi

En annen rød tråd gjennom vårseminaret var savnet etter flere fagbegreper og -uttrykk.

– Selve arkivbegrepet – hva som regnes som arkiv, og hvem som definerer det – skapte et tydelig engasjement blant deltakerne, sier Strand.

– Fagbegreper er viktig, både for det akademiske miljøet og fagmiljøet, men også veldig viktig for praksisfeltet. Det er gjennom gode, juridisk bindende definisjoner at du kan kommunisere og få gjennomslag i forhandlinger og i samarbeid. Jeg tror hele arkivsektoren ville vært tjent med et bredere arsenal av gode fagdefinisjoner, understreker Strand.

Det henger direkte sammen med det hun ser på som den viktigste oppgaven fremover:

– Mange etterspør veiledning, avklaringer og mer erfaring med hvordan det nye regelverket faktisk skal tolkes og omsettes i praksis. Fremover vil derfor kompetanseheving og erfaringsdeling være helt sentralt – både for våre medlemmer og for arkivfeltet som helhet, påpeker Strand.

Fra eksklusiv til bred forening

Espen Andersen, Janne Strand, Vilhelm Lange og Ingrid Nøstberg representerer foreningens ledere gjennom 40 år av de 90 årene. De er samstemte i hva som har vært den største endringen Arkivarforeningen har gjennomgått: Sammensetningen av medlemmer. Fra tidligere å ha nesten bare depotarkivarer i Riksarkivet som medlemmer, får foreningen nå stadig flere medlemmer fra kommunale arkiv, private arkiv og fra dokumentasjonsforvaltning.

Arkivarforeningen talte 14 medlemmer da den ble startet 8. februar 1936. Det var den tredje foreningen i Europa, etter den nederlandske fra 1891 og den franske fra 1904. Society of American Archivists har samme stiftelsesår som den norske – 1936.

– De tyske, finske, britiske, svenske og kanadiske foreningene er alle fra etterkrigstiden, forteller Vilhelm Lange.

I starten var det en ganske så eksklusiv forening. Som tidligere leder Vilhelm Lange formulerte det i sin festtale da foreningen fylte 75 år:

«Litt ondskapsfullt kan man si at foreningen har vært mer opptatt av å holde medlemmer ute enn inne.»

(Du kan lese Vilhelm Langes festtale her)

Lovenes § 1 begrenset opprinnelig medlemskap til «arkivembedsmenn og av departementet fast ansatte arkivarer i Statens arkivverk». Først i 1957 kom en utvidelse til midlertidig ansatte «som har tjeneste i full arkivstilling i minst to år», og i 1973 åpnet det forsiktig opp utover Arkivverket (Nasjonalarkivet fra 1.1.2026).

Ikke før på 1990-tallet fikk paragrafen en reell åpning mot bredere fagmiljøer. På den ene av to ekstraordinære generalforsamlinger i 1976 ble medarbeidere ved Interkommunalt Arkiv Rogaland, Norges første IKA, sluppet inn i det gode selskap, og senere samme år kom det tillegget som ble stående i hovedsak uendret til 1990-årene: «Generalforsamlingen kan innvilge medlemskap til andre søkere med tilsvarende kvalifikasjoner og med beslektet arbeidsfelt».

I dag er omtrent halvparten av de 245 medlemmene ansatt i det statlige Nasjonalarkivet. Ser man bort fra denne halvparten, er majoriteten ansatt i andre statlige virksomheter eller (fylkes)kommunale arkivinstitusjoner.

En viktig møteplass

Bredden gjenspeiles også i hvem foreningen samarbeider med.

Under Forskerforbundets paraply jobber Arkivarforeningen tett med fagforeninger for teknisk og administrativt personale, bibliotek og museum. Foreningen samarbeider også på tvers av organisasjonsgrensene, for eksempel med Arkivforbundet.

Et illustrerende eksempel er det felles dagsseminaret om forskning i og om arkiver den 9. juni, arkivenes dag. Seminaret er et samarbeid mellom Arkivarforeningen, Forskerforbundet og Arkivforbundet.

Vårseminaret har en samtidig sentral rolle for erfaringsutvekslingen i sektoren.

 – Det er en viktig møteplass for fagpersoner fra hele bredden av arkivfeltet. Her møtes deltakere fra depot- og dagligarkiv, fra statlig, kommunal og privat sektor, fra arkiv, bibliotek og museum – og fra både praksisfeltet og akademia. Slike arenaer er avgjørende for å utvikle felles forståelse, styrke kvaliteten i arbeidet og løfte arkivfagets relevans og posisjon i samfunnet, sier Strand, og legger til:

– Skal jeg se inn i fremtiden med et håp, så er det at samfunnet og bevilgningshavere har fått øynene opp for hvor viktig vårt fagområde er. Både i et samfunnsperspektiv og et forskningsperspektiv