Det tyngste ligger foran oss

Vi har jobbet hardt langs flere akser for sikre at dokumentasjon fra norsk utenrikstjeneste og om Norges rolle i 1990-tallets fredsforsøk i Midtøsten havner der den hører hjemme: i Nasjonalarkivet. Arbeidet er ikke ferdig, men vi har allerede kommet langt.

Funnet av dokumenter fra Oslo-prosessen i Terje Rød-Larsens kjeller har skapt store overskrifter. Endelig, kan man si, etter at mine forgjengere og jeg har etterspurt dette materialet siden 2006. Jeg er så glad for at det nå er på vei til Nasjonalarkivet, og at det etter hvert skal kunne gjøres tilgjengelig for presse, forskere og allmennheten.

Medietrykket har vært uvanlig stort, og jeg er ikke i tvil om at det har ført til at alle parter har anstrengt seg for at vi skal oppnå de ønskede resultatene.

Og dette er virkelig en oppsiktsvekkende enkeltsak. Men det minner dessverre om en utfordring Nasjonalarkivet møter altfor ofte, og som sjelden kommer på forsiden av VG.

Når vi fører tilsyn i stat og kommune, finner vi stadig viktige dokumenter lagret i pappesker i kjellere, på lagerrom, i møterom og andre uegnede lokaler. Arkiv som ingen har full oversikt over. Arkiv som står i fare for å gå tapt.

Rød-Larsen-saken synliggjør noe veldig viktig: Hva skjer når dokumentasjon av stor nasjonal betydning blir til utenfor etablerte arkivsystemer? Når sentrale prosesser i norsk utenrikspolitikk i praksis blir liggende på private hender? Det gjør arbeidet med å sikre, bevare og tilgjengeliggjøre materialet vanskelig og tidkrevende. Erfaringen fra denne saken viser hvor viktig det er at dokumentasjon håndteres riktig fra starten av, med klare ansvarsforhold og gode systemer.

Og dette handler ikke bare om historie.

Da kvikkleireskredet rammet Gjerdrum i 2020, var behovet for kritisk informasjon akutt. Lite var digitalt, og nødvendig dokumentasjon måtte hentes ut fra et avsperret område. I verste fall kunne den gått tapt. Det hadde vært helt krise. Men tenk om dokumentasjonen ikke var der i det hele tatt? Tenk om den lå i vilkårlige samlinger hos de personene som har jobbet med sakene opp igjennom årene?

Arkivene er nasjonens hukommelse, men de er også en forutsetning for rettssikkerhet, effektiv krisehåndtering og tillit til forvaltningen. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon handler dette også om kontroll over informasjon av nasjonal betydning.

Likevel avdekker våre tilsyn hvert år omfattende brudd på arkivloven. Store mengder viktig dokumentasjon uten tilstrekkelig sikring og uten å være digitalt tilgjengelig. Det er til å miste nattesøvnen av.

Når sentrale deler av norsk historie kan bli liggende i en kjeller i flere tiår, er det en påminnelse om alt som gjenstår. Den kraftanstrengelsen det har vært å sikre dette arkivet, er ikke bare en gladsak. Den viser hva det vil kreve av alle som jobber arkiv og dokumentasjon fremover. Og det er et ansvar vi ikke har råd til å ta lett på – heller ikke når medienes flombelysning skrus av.