Arkivbevaring er beredskap, ikke luksus

I Norge går Totalberedskapsåret mot slutten, og jeg synes det er verdt å reflektere litt over hvilket ansvar vi som jobber med arkiv, har for å bevare både samtiden og fortiden. Jeg mener at ansvaret som påhviler oss, er stort, men sammenhengene er komplekse, og det er krevende å løfte temaet i offentligheten på en måte som fører til handling. 

Dette er noe jeg diskuterte med mine nordiske kolleger på det nordiske riksarkivarmøtet i Helsinki i år. Et sentralt poeng for oss er at de direktivene nasjonalarkivene allerede kan omfattes av, først og fremst beskytter systemer og tjenester mot driftsavbrudd. De omfatter ikke nasjonalarkivenes særlige ansvar for å sikre informasjonens autentisitet, integritet og bevisverdi over lang tid. Kritisk informasjon kan heller ikke defineres én gang for alle. Betydningen kan endres i en krise og må vurderes ut fra hvordan informasjonen brukes. Det må derfor skilles mellom informasjon som må beskyttes mot innsyn, og arkivinformasjon som er kritisk fordi den skal være tilgjengelig, autentisk og etterprøvbar. I diskusjonene ble muligheten for å få nasjonalarkivene anerkjent som kritiske enheter eller som del av kritisk infrastruktur, drøftet. En slik anerkjennelse kan gi nasjonalarkivene større tyngde og tilgang til relevante nettverk i det nasjonale beredskapsarbeidet. Samtidig ble det understreket at de nasjonale rammene er forskjellige. Behovet for å balansere hensynet til å beskytte informasjon og gjøre den tilgjengelig ble fremhevet. Det ble også diskutert hvordan redundans og sikker lagring i andre land kan etableres, hvilke data som egner seg for slik lagring, og hvilke avtaler som kreves.

I 2026 har jeg flere ganger hatt gleden av å møte min ukrainske kollega Anatolii Khromov. Og det han kunne fortelle, bør være en vekker for oss i Norge. Vi vet jo at arkiver i feil hender lett kan misbrukes, men i Ukraina har arkiver blitt utpekt som strategiske mål. Da Kherson-regionen var okkupert i 2022, beslagla russerne manntallslistene for regionen. Da bomber traff selve arkivet, gikk mer enn bygninger tapt. Rundt halvparten av arkivets samlinger ble plyndret. Andre steder er dokumenter revet ut av permene og brent. Dette er ikke tilfeldig krigsskade. Å ødelegge et lands arkiver er å angripe dets hukommelse, identitet og rettssikkerhet. Det er en villet strategi for å svekke en nasjons tilknytning til sin egen historie.

Vi lever i en tid der krig, sabotasje og desinformasjon ikke lenger er fjerne scenarioer. Da må vi spørre oss om vår dokumentasjon er trygg nok til å tåle en krise?

Jeg skulle ønske jeg kunne svart et ubetinget ja, men store mengder offentlig dokumentasjon ligger fortsatt udigitalisert, eller i fagsystemer som snart går ut på dato. Dette gjelder helseopplysninger, byggetegninger, geodata, ja til og med beredskapsplaner!

Digitalisering av kulturarven og dagens forvaltningsdokumentasjon er heller ikke bare et bevaringsprosjekt. Det er totalberedskap i praksis. Uten pålitelig, tilgjengelig dokumentasjon kan vi ikke bevise rettigheter, gjenopprette drift etter en krise og heller ikke stå imot desinformasjon som forsøker å tegne et falskt bilde av virkeligheten, av hvem vi er, eller hva nasjonen vår er bygget på.

Derfor signerte Nasjonalarkivet i sommer en samarbeidsavtale med Ukrainas nasjonalarkiv. Vi vil bidra med det vi kan: kompetanseutveksling, faglig samarbeid og erfaringer fra vårt eget digitaliseringsarbeid, blant annet gjennom fellesløsningen Digitalarkivet. Samtidig har vi mye å lære av ukrainerne, som under ekstreme forhold har digitalisert kilder i et tempo vi bare kan drømme om.

Arkivberedskap er ikke en luksus. Det er en forutsetning for at Norge skal stå trygt i en urolig tid.

På trykk

Kan også leses på trykk i Aksess nr. 3 og 4 2026.