Mangfold?

Hvorfor snakker Aksess om mangfold i disse dager? Nå som ny arkivlov og nye forskrifter er på trappene. Nå som arkivfeltet står overfor et funksjonsbasert skifte og enhver offentlig arkivskaper og arkivinstitusjon vil kunne velge sin oppskrift, sin tekniske løsning, så lenge det som serveres til slutt, er pannekake? Burde vi ikke snakke om det? Jo, det burde vi. Men vi burde også snakke om faren ved at KUN offentlige arkiver tilsynelatende blir ansett som verdt å bevare.

Kort tid etter at jeg i 2011 begynte å jobbe med arkiv, dukket begrepet helhetlig samfunnsdokumentasjon opp. Arkivmeldingen (Stortingsmelding nr. 7, 2012–2013) introduserte begrepet som en del av en ny arkivpolitisk satsing. Det ble lagt vekt på behovet for å dokumentere hele samfunnet – ikke bare offentlig sektor. Begrepet dukket selvsagt ikke opp fra det blå.

Utredninger og kartlegginger av regionale og lokale arkiver noen år før (for eksempel ABM-skrift 40/2007) hadde vist at det bevarte materialet i liten grad representerte helheten. Samfunnsdokumentasjonen var mangelfull. Det gjaldt ikke bare minoriteter, som denne utgaven av Aksess tar spesielt for seg. Det handlet også om at viktige samfunnssektorer, deriblant næringslivet, var svakt dokumentert, at det var store regionale forskjeller, og at det for eksempel var gjort lite for å sikre elektroniske privatarkiver. Nesten 20 år senere har mye viktig dokumentasjon blitt sikret – men det er fortsatt store regionale forskjeller, lite penger og antagelig mange brikker av hele det mangfoldet vårt samfunn er, som mangler. I NOU 2019:9 – Fra kalveskinn til datasjø (kapittel 7) var det å «sikre kulturelt mangfold og enkeltpersoners og gruppers behov for å kjenne egen historie og kultur» del av lovens formål. NOU-en ville sikre dokumentasjon om samfunnet som helhet, både offentlig og privat, for å forstå samtid og fortid og bevare Norge som rettsstat og demokrati. 

I den nye arkivloven er formålet mindre utfyllende: «Føremålet med denne lova er å tryggja arkiv som har monaleg kulturelt eller forskingsmessig verde eller som inneheld rettsleg eller viktig forvaltningsmessig dokumentasjon, slik at desse kan verta tekne vare på og gjorde tilgjengelege for ettertida.» 

Den nye loven gir ingen tydelige signaler om at privatarkiv er viktig å prioritere. Det arbeidet får altså fortsette som før; under radaren til politikere og i stor konkurranse med andre (lovpålagte) oppgaver og søkere på potensielle pengesekker. Skal en tro forslaget til forskrift, som i skrivende stund er ute på høring, er vel kanskje også statlige arkiver enda litt viktigere enn de kommunale? De får sørge for sin egen røre.

Med dagens heller dystre økonomiske utsikter, kombinert med en arkivlov som ikke akkurat løfter problematikken eller plasserer ansvaret, er det mye som taler for at dette arbeidet ikke vil stå høyest på prioriteringslistene fremover. Hvor klokt er det? Jeg tror svaret på det blant annet kommer frem i denne utgaven. En stor takk til KAI-ene og andre som har bidratt med sine perspektiver på tematikken. God lesning!

Redaktør Heidi Meen