Fiender uten å vite om det

Den søvnige småbyen Huéscar med sine drøyt 7000 innbyggere ligger langt ute på høyslettene i den andalusiske Granada-provinsen. Smale veiter med hvite hus leder meg til det kommunale arkivet der jeg skal møte arkivsjef Antonio Ros Marín.

Han skal fortelle meg hvorfor Huéscar var i krig med Danmark i 172 år uten at en kjeft fikk det med seg. Men først vil han vise meg noe. Han drar frem en elegant vest fra en eske.

– Vi fikk den nylig donert fra en familie som har hatt den liggende hjemme hos seg, gud vet hvor lenge. Vesten er fransk og må ha tilhørt en rikmann tidlig på 1800-tallet.

Nettopp Frankrike er et viktig stikkord for å forstå bakgrunnen for Huéscars krig mot Danmark, som på den tiden også inkluderte Norge.

En forrædersk keiser

Solstrålene som lurer seg gjennom arkivets vindusgliper, lyser opp permer fulle av dokumenter, oljemalerier og ærverdige bannere. Her lukter det papir, tremøbler og århundrer med historie.

– Vi skal tilbake til keiser Napoleons dager. Frankrike var først en alliert med Spania, og kong Ferdinand lot franske tropper komme inn i Spania for å invadere Portugal. I etterpåklokskapens lys kan vi si at det var en tabbe av kongen, sier Antonio.

Ferdinand den sjuende hadde på dette tidspunktet allerede avstått 13 000 spanske soldater til fransk kommando i Danmark, der de skulle hindre britiske skip i å legge til på Fastlands-Europa.

Napoleon var ingen god alliert for spanskekongen. Med den forestående invasjonen av Portugal som skalkeskjul okkuperte franskmennene Spania litt etter litt. Napoleon tvang kong Ferdinand til å abdisere og satte ham i husarrest i et fransk slott. Keiserens storebror, Joseph Bonaparte, ble satt til å styre Spania.

Joseph ble aldri særlig populær blant spanjolene.

2. mai 1808 oppsto et opprør mot de franske styresmaktene i Madrid, men det ble slått ned, og flere hundre sivile ble drept under opptøyene eller henrettet dagen etter.

Hatet mot franskmennene økte i omfang, og den patriotiske sentraljuntaen, som styrte de delene av Spania som ennå ikke var okkupert, erklærte krig mot Frankrike og deres allierte. Erklæringen ble sendt til landsbyer og tettsteder over hele det frie Spania. Krigserklæringen mot Danmark ankom de lokale styresmaktene i Huéscar som et kongelig dekret.

– Rent juridisk kan jo ikke en kommune erklære krig mot et land. Det som skjedde i praksis, var at de lokale myndighetene aksepterte krigserklæringen mot Danmark, forklarer Antonio Ros Marín, som blant arkivets dokumenter har funnet frem vedtaksboken fra 11. november 1809.

Under lyset fra en liten lampe peker han på linjene der det står at Huescar erklærer krig mot Danmark på grunn av landets forræderi mot Spania, og at det skal henges opp en plakat i landsbyen der det heter at danske styrker skal kunne angripes hvor de enn skulle befinne seg. Fiendskapet vil ikke være over før en fredsavtale er undertegnet mellom de respektive kongehus.

«Hjelp! Vi er i krig»

I det samme arkivet vi befinner oss i nå, satt i 1981 en lokalhistoriker ved navn Vicente González Barberán på en krakk og leste om diverse kommunale vedtak fra tidlig 1800-tall. Under en sak som handlet om problemer med frosne vinranker, kunne han lese: «Rådet ble gjort kjent med krigserklæringen mot Danmark og vedtok å henge opp et banner der krigen mot Danmark gjøres offentlig kjent.»

Historikeren visste at krigen mellom Spania og Frankrike tok slutt med Paris-traktaten i 1814. Nå lette han ivrig etter dokumenter som bekreftet at også krigen med Danmark var over. Jakten på en fredsavtale var forgjeves.

Det kunne bare bety at krigen fortsatt var i gang!

På dette tidspunktet var delegater fra den spanske regjeringen i Brussel opptatt med å forhandle om medlemskap i Nato. Kunne Spania delta i alliansen hvis en spansk by har erklært krig mot et medlemsland?

González Barberán bestemte seg for å ta ansvar. Han satte seg ned og skrev en kronikk i det lokale tidsskriftet La Sagra med tittelen: «Vi må ordne dette med Danmark!» I en lett og ledig stil opplyste han befolkningen om at de var i krig, ga en grundig innføring i den historiske konteksten og kom med en oppfordring til kommunestyret om at de måtte få slutt på konflikten. Han understrekte at hvis danskene oppdaget at de var i krig, kunne turister fra Huéscar, eksempelvis med planer om å tilbringe en deilig aften på Tivoli i København, plutselig rote seg opp i en skikkelig suppe. Avslutningsvis tilbød han seg også å prøve å løse problemet i dialog med den danske konsulen i Málaga: «Kanskje kan krigen avsluttes med en smakfull utveksling av vår gode spekeskinke og de berømte danske aperitiffer bragt oss av fagre vikingkvinner.»

Fredsforhandlinger

Her kunne historien ha endt, men dette var bare begynnelsen. En journalist fra storbyen Granada, med kjæreste fra Huéscar, plukket opp artikkelen og skrev om saken i regionsavisen El Ideal. Derfra spredde nyheten seg over hele Spania som lus i en skyttergrav

En journalist fant det for godt å oppsøke den danske konsulen som var på ferie i Mijas på Solkysten. Det var konsulens sekretær som åpnet døren. Han sa at konsulen ikke skulle forstyrres i ferien. Journalisten sa at han bare ønsket en kommentar på den pågående krigen Danmark befant seg i. Med et lett hevet øyenbryn ba sekretæren journalisten om å komme inn og hastet av gårde for å hente konsulen.

For sistnevnte var krigen et helt ukjent kapittel. Han lovte å kontakte ambassadøren slik at diplomatiet kunne begynne å arbeide for å få en slutt på krigen.

Etter hvert kastet også dansk presse seg over saken. Hovedstadsavisen Politiken intervjuet ambassadør Mogens Wande-Petersen, som uttalte at han ønsket å reise til Huéscar for å ta de første steg mot en fredsavtale. Travelt hadde han det imidlertid ikke. «Eftersom forholdet har varet siden 1809, kan vi jo roligt overstå sommerferien først», sa han.

Krigskorrespondenter lagt i jern

Den danske avisa Politiken Søndag sendte to reportere til Huéscar. «Krigskorrespondentene» Niels Stensgaard og Ebbe Anderson skulle lage en tøysereportasje der de selv skulle være de første danske krigsfangene. Spanjolene var med på spøken og fikk tak i et par håndjern som de satte på Stensgaard for bildets skyld. Problemet var bare at nøkkelen ikke fungerte. Det endte med at de måtte få hjelp av en lokal mekaniker, som med en gedigen avbitertang og delikat nennsomhet fikk befridd fangen uten å skade ham i forsøket.

Også Billed-Bladet kjørte en reportasje der journalistene selv fremstilte seg som krigere i sivil. De tok bilder av Huéscar-bønder med greip, hakker og spader hevet, klare til kamp. I reportasjen kunne leserne opplyses om at de fleste innbyggerne tror Danmark ligger i Russland, og at borgermesteren i byen nekter sine «krigsfanger» å invitere ham på et glass vin. Han siteres slik: «Manuel, ring til Josefina på pensjonatet be henne gjøre klar sine beste rom. Vi har fått gjester som er 172 år forsinket.»

Dirrende følelse av eventyr

Etter forhandlinger mellom Huéscar kommune og den danske ambassadøren ble det til slutt satt en dato der freden skulle underskrives av begge parter: 11. november. Datoen var ikke tilfeldig valgt. Den var den samme som da krigserklæringen ble vedtatt i 1809, og den offisielle sluttdatoen for første verdenskrig.

Spanjolene gjorde seg klar til å ta imot sine fiender med offisielle representanter i pene dresser og nykjemmet hår. Danskene ankom med ambassadøren i front i svart diplomatbil, eskortert av en hær av danske turister i seks fulle busser. Flesteparten av dem var kledd som krigsklare vikinger.

Danskene hadde på veien inn til landsbyen måttet våge seg forbi et skilt der det sto på deres eget språk at de var kommet inn på fiendens område, og at de selv måtte ta følgene om de våget seg videre.

Antonio Ros Marín var 14 år den gangen.

– For oss barn og ungdommer var det som om verden plutselig åpnet seg for oss. Mange av oss hadde ikke engang TV-apparat den gangen. Vi hadde knapt vært ute av landsbyen vår. Nå sto vi med store øyne og så hvordan storvokste skandinaver kom ut av bussene med sverd, skjold og hjelmer med lange horn. Jeg husker ennå den dirrende følelsen av eventyr i magen, sier arkivaren.

Freden senker seg – og hever seg

Før festlighetene startet, måtte formalitetene komme i orden. Et presseoppbud fra hele verden var til stede da representanter fra begge lands myndigheter marsjerte inn på rådhuset. Blant representantene var landsbyens ordfører, folkevalgte i bystyret og rådmenn, den danske ambassadøren og konsulen for Spania, en representant fra det spanske utenriksdepartementet, en rekke provinsdelegater og representanter fra den spanske sivilgarden. Mannen som sparket i gang hele ballet, Vicente González Barberán, ble utnenvt til fredsmegler.

I referatet fra kommunestyremøtet finner vi også at BBC London, Danmarks radio, diverse spanske radiokanaler og TV fra både Tyskland, Frankrike, Italia, Danmark, Norge og Spania hadde tatt turen for å delta i fredsfesten.

Inne i rådhushallen hadde en del av vikingene dannet kringvern i tilfelle fredssamtalene skulle gå skeis og ragnarok bryte ut mellom partene.

Men fredsseremonien gikk etter planen. Avtalen om opphør av fiendskap ble signert, og festen kunne starte.

To «tinajas», digre vintønner, ble satt frem på torget. Fra disse var det bare å forsyne seg for både fastboende og gjester. Lokalt fårekjøtt, danske smørbrød, pølser og skinke ble også satt frem.

– En del av danskene snakket jo litt spansk, men stort sett foregikk kommunikasjonen ved hjelp av håndbevegelser, smil og skåling. Det var rørende vakkert, sier Antonio Ros Marín.

Noen av vikingene prøvde å bytte hjelmene mot de klassiske luene som i Norge kalles baskerluer. Men Huéscars menn ønsket ikke å gå rundt med horn på hodet. Danskene skjønte neppe så mye av motstanden mot en slik byttehandel. Men «å bli satt horn på» er et spansk uttrykk som betyr at kona di har hatt et kjærlighetsforhold på si, og dette ville machomennene i Huéscar selvsagt ha seg frabedt.

Slike misforståelser til tross, festen gikk videre, dansker og spanjoler danset til musikk fra sprakende høyttalere, for vintønnene ble behørig tømt, og barna fektet med tresverdene vikingene hadde tatt med seg.

Huéscars ordfører avdekket et splitter nytt gateskilt for calle Dinamarca for å hedre byens nye venner fra nord.

Feiringen av freden og forbrødringen mellom to folk denne dagen for 42 år siden ble ikke et punktum for denne historien.

Vin til Reagan og Bresjnev

En anekdote som kan være verdt å ta med seg, er at rådhuset sendte to flasker med vin fra Huéscar til henholdsvis USAs president Ronald Reagan og Sovjetunionens generalsekretær Leonid Bresjnev, med en oppfordring til å følge deres eksempel og få slutt på uvennskapet mellom de to landene.

– Her i Huéscar er det opplest og vedtatt at slutten på den kalde krigen startet med disse to vinflaskene, smiler Antonio Ros.

I årene som fulgte, skulle det bli gjennomført flere jubileer for hendelsene både i Huéscar og i Kolding. De to byene ble vennskapsbyer i 1985. Det var i Kolding at spanske tropper i 1808 for å holde varmen i den kalde danske vinteren i ren uforsiktighet greide å tenne på slottet Koldinghus der de var innkvartert.

Den dag i dag foregår årlig en utveksling av både skoleelever og lærere mellom de to byene.

– Fortsatt etter over fire årtier er det dessuten mange familier fra Huéscar og Kolding som har bevart et nært vennskap. Verdens lengste krig er en vakker historie, sier Antonio Ros Marín.