– Arkivene nyanserer verden

Hva er egentlig et arkiv? spør Michelle A. Tisdel retorisk.

– Et arkiv er ikke alltid en retrospektiv åpning. Hvis vi også tenker på privatarkiv, ting vi eier, så blir arkivdanning litt annerledes. For:

– Et privatarkiv handler ikke bare om objekter knyttet til en persons minner, opplevelser og hendelser, det er også en dokumentasjon på individets møte med samfunnet og historien, påpeker sosialantropologen.

I dag har vi tatt turen ned under bakken i Oslo byarkiv for å hente objekter fra en privat samling Tisdel har brukt mye tid på de siste par årene. Hun tilbringer generelt mye tid med å forholde seg til ulike arkiver i forbindelse med jobben som forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket. Så mye at hun kaller seg selv superarkivbruker. Men det var gjennom sideprosjekter hun oppdaget – og senere gjenoppdaget – den store artisten og aktivisten Ruth Reese.

Mer om det om litt. Først et sprang tilbake til 2009 og det første sterke møtet. Hun satt ved skrivebordet sitt i Nasjonalbiblioteket og bladde gjennom Oslo byarkivs rapport Spor etter oss: «Oslos multikulturelle arkiver» og oppdaget Reese for aller første gang.

– Jeg kunne ikke tro at jeg aldri hadde hørt om henne før! Ruth Reese var en folkeopplyser som levde livet sitt i tjeneste for svart historie. At ingen hadde fortalt meg om henne?

Åpenbaringen

Elleve år senere, i juni 2020, var Tisdel invitert til å holde en appell under «We can't breathe. Rettferdighet for George Floyd»-markeringen. Hele femten tusen mennesker møtte på Eidsvolls plass med plakater, appeller og et voldsomt engasjement.

«Vi må ta vare på plakatene!» tenkte Tisdel da hun våknet dagen derpå.

– At så mange mennesker møtte opp for å heve stemmene sine sammen, ga meg følelsen av at mobiliseringen var en kritisk hendelse, og jeg tenkte at det var viktig å samle et representativt utvalg av ytringene og studere dem i ettertid.

Hun var godt i gang med å samle plakater og muntlige beretninger fra demonstrantene da hun et års tid senere takket ja til en invitasjon fra musiker og produsent Malika Makouf Rasmussen i Global Oslo Music til å bidra til et formidlingsprosjekt om ... Ruth Reese. Der var hun igjen. Denne gangen, etter å ha studert privatarkivet til Reese nærmere, fikk Michelle Tisdel en åpenbaring:

– Jeg innså at plakatene og George Floyd-demonstrasjonen var en del av noe mye større. At den bare var én hendelse i en lang rekke antirasistiske mobiliseringer jeg hadde sett spor av tidligere, og som tegnet seg tydelig for meg gjennom Reeses arkiv.

Samlingen til Reese består av minneobjekter fra en lang, imponerende karriere. Avisutklipp, konsertannonser, anmeldelser, intervjuer, fotografier. Det meste er limt inn og ordnet i album av Reese selv og ektemannen Paul Shetelig, med stor kjærlighet til materialet.

– Jeg er like inspirert av arkivskaperen Reese som jeg er av artisten og aktivisten. Når jeg ser gjennom selvdokumentasjonen av hennes rike liv, så blir jeg overveldet. Den tegner ikke bare et bilde av mennesket, artisten og aktivisten Ruth Reese – men er også et unikt bilde av Norge og verden, sier Tisdel.

Sviende dialoger

Albumene på lesesalstralla er fulle av utklipp med overskrifter fra Reeses storhetstid:

Det musikalske villdyret

Ruth Reese. Den mørkhudete sangerinde blev Rådhushallens lyse jule-fe

Norsk negersangerinne til Ålesund og Stranda

– Oh, there's a looot of those, nikker Tisdel megetsigende.

Overskrifter som svir i nåtidens øyne.

– Men overskriftene er noe av det jeg synes er mest spennende i materialet til Ruth. Jeg leser dem som en dialog mellom Reese og storsamfunnet. Det er så mange historier som spiller seg ut.

Ruth Reese viste tidlig at hun var kritisk til stereotypifisering. Hun forsto at det som ble forventet av henne i Europa, var at hun skulle synge jazz, blues og spirituals – mens hennes store kjærlighet var klassisk musikk.

– Hun var opptatt av at europeisk og afroamerikansk musikk skulle spilles på like premisser, fordi hun ville fremme likeverd mellom europeisk og afrikansk kulturarv.

Når vi kommer ut på 1980-tallet, finner vi overskrifter som Ruth Reese vil ikke bli satt i bås.

– Da har hun kjent på dette i 30 år, så det er ikke rart at hun er lei og sier tydelig ifra. Nå hadde hun heller ikke lenger noe å tape, sier Tisdel.

Blackface – nå igjen?

De musikalske omtalene strømmer ut fra albumsidene, men inne i mellom oppslagene om artisteriet er det innslag av politikk. De blir hyppigere og hyppigere etter som tiden går. Tisdel peker på en av de tidlige toneangivende sakene i Aftenposten. Ruth Reese hadde vært og sett revyforestilling på Chat Noir, hvor noen av artistene hadde «blackface». Reese ble så sint at hun skrev et leserbrev til Aftenposten. Leserbrevet ble ikke publisert, men avisen lagde en nyhetssak hvor de siterte Reese og intervjuet Jens Book-Jensen, direktøren for Chat Noir.

– Så som vi ser, var det en diskurs rundt blackface allerede i 1958. Så lang tid ting tar! Av og til tenker jeg: «Virkelig? Skal vi snakke om blackface nå igjen?» Men vi må det, så lenge det er nødvendig. Da jeg studerte Reeses liv, innså jeg at den formen for antirasisme og kunstaktivisme som hun holdt på med, fortsatt er like relevant, og at det vi holder på med i dag, må forstås i en større sammenheng.

Aktivisten Ruth Reese

I fotoalbumene er det bilder fra et rikt sosialt liv, og mye humor. Et bilde av Ruth Reese på ski i bikini, med kommentaren «dårlig føre». På et annet sitter hun ved siden av Martin Luther King Jr. Han er i Oslo for å motta Nobels fredspris. Gjennom sitt musikalske virke reiser hun overalt. Hun er i Drøbak, Ski, Aurland, Ålesund og Mo i Rana, hun turnerer i Skandinavia og Europa. Med på reisen er alltid «saken».

Innimellom konsertprogrammer, billetter og omtaler av hvilken fantastisk artist hun er, og hvilken enorm appell hun har overalt hun ferdes, viser overskriftene at hun bruker taletiden sin til å vitne om kampen. Den handler om rasisme og er med henne i alt hun gjør. Allerede i 1958 forteller hun magasinet «Alt for Damene» at det er vanskelig å være svart, også i Norge. Reese så at det var samme kamp som ble kjempet i USA, afrikanske land og senere i Norge, og ville gjøre sitt der hun var.

– Denne artikkelen er viktig, for her ser vi hennes rolle. Hvordan hun tenker og jobber med å spre budskapet. For å få folk til å forstå hvordan det henger sammen, sier Tisdel.

«Vår hud er sort»

I et av albumene er det limt inn en kronikk hentet fra Øvre Smaalenene i Askim. Utklippet er lagt over en dobbeltside og rammet inn av en blodrød tape. Det er Ruth Reese selv som skriver. I kronikken forteller hun hvordan hun sitter lykkelig på toget hjem etter en konsert i Stockholm, at hun kjenner på en dyp samhørighet med sine reisefeller. Helt til hun får øye på en liten notis på forsiden av en avis hun bærer med seg: «Hvit mann voldtok 11-årig negerpike. Funnet skyldig av hvit jury – men slipper dødsstraff.»

Reese beskriver hvordan verden raser sammen. «Jeg følte brennende at jeg var svart. Kullsvart. Jeg stammet fra Afrika. Fra ulykkelige svarte mennesker som de fleste hvite overalt på kloden betraktet som noe laverestående og mindreverdig. Hvem er jeg – at jeg skal sitte her og være glad og lykkelig og føle samhørighet med disse hvite menneskene. Bitterheten begynte å brenne inne i meg. Hva annet galt har vi negre gjort mot de hvite annet enn at vi kom til verden med en annen farge på huden vår?»

Hun skriver at hun gjenkjenner historien fra utallige andre notiser i amerikanske og engelske aviser, om den hvite forbryteren som unngår straff som en sort mann ville lide om han ble tiltalt for samme forbrytelse foran en hvit jury. Og hvordan hun fra hun var liten, ble fortalt «hvordan hvite menn kan få sin vilje med små sorte piker uten at noen myndighet griper inn».

– Kronikken vekket sterke reaksjoner fra mange hold. Momentumet brukte hun til å lage et foredrag som het «Rasehat og demokrati», som hun turnerte landet med, forteller Tisdel.

Arkivene utvider perspektivet

Forskeren beskriver minneobjektene etter Reese som et bindeledd mellom vår tid og hennes tid.

– De fysiske objektene er spor i seg selv, men de inneholder også immaterielle spor, sitater, stemmer, tanker, refleksjoner, de representerer en kobling mellom handling og møter.

Hun utdyper: Noen har skrevet disse avissakene. Der det har vært et intervju, har det også vært et møte. Materialet inneholder flere dimensjoner, og vi vet aldri hva som er utelatt i andres tolkning. Det finnes like mange fortellinger som det er mennesker. Derfor trenger vi flere historier som representerer samme sak, samme hendelser, samme periode, og alt må analyseres og forskes på. Jo flere stemmer og mer fakta, dess mer nyansert bilde av virkeligheten vil vi sitte igjen med.

«Jeg er et menneske som du»

Vi forlater privatarkivet til Ruth Reese i byarkivet i Maridalsveien og kjører til Oslo bymuseum i Frognerparken. Det som startet som et dokumentasjonsprosjekt etter en demonstrasjon i Oslo i 2020, er blitt til noe mye større.

En Justice For George Floyd!-plakat roper fra den ene veggen. Her er en pamflett om innvandrerkvinners rettigheter, og et portrett av den samiske aktivisten Elsa Laula Renberg, og hennes sitat fra en norsk avis helt tilbake i 1916: «Jeg er et menneske som du». Nytt og gammelt materiale er spent opp mot hverandre.

– Jeg er ute etter å vise de lange linjene, sier Tisdel.

– De nye stemmene er en utvidelse av arkivet.

Og slik fortsetter det.

Det hun en gang trodde skulle bli et slags punktum etter en enkeltstående hendelse, ble i stedet en inngangsport inn i noe mye større. En historie om antirasisme i Norge.

– Ruth Reese ga meg en ny opplevelse av hvordan makt, tilhørighet og etikk virker inn på historiene vi skaper. Vi finner så mange temaer representert i materialet hennes: Det er amerikansk, norsk og europeisk historie. Det handler om antirasisme og kampen for minoritetskvinners rettigheter, migrasjonshistorie og kulturhistorie. Det er tusen livshistorier.