Da Arendal ble Norges første antirasistiske sone

I april 1988 ble Arendal sentrum for en eskalerende konflikt mellom innvandringsmotstand og antirasistisk mobilisering. Den nystiftede organisasjonen Folkebevegelsen mot innvandring (FMI), ledet av Arne Myrdal, hadde valgt byen som base for sitt første landsmøte. Myrdals kontroversielle uttalelser og tydelige tilknytning til Arendal bidro til at byen ble assosiert med fremmedfiendtlighet, og mediene begynte å omtale den som en gryende «rasistby».[i]

Frykten for sammenstøt mellom FMI og militante antirasister, særlig fra Blitz-miljøet, skapte stor nasjonal oppmerksomhet. Som motreaksjon mobiliserte lokale aktører, med SOS Rasisme i spissen, til en fredelig markering på Kanalplassen. Her erklærte ordfører Ivar Bollmann Pedersen Arendal som Norges første antirasistiske sone, en symbolhandling som samlet bred politisk støtte, men som manglet formell behandling i kommunestyret. Erklæringen rettet seg mot innbyggerne, ikke institusjonene, og la ansvaret for å motvirke rasisme på individnivå. Den tydelige rollen SOS Rasisme fikk i erklæringen, peker mot en mer kompleks bakgrunn for initiativet enn det som har vært fremme i offentligheten.[ii]

Flere opphavshistorier

Arbeidet med kildene, både arkiv og de muntlige kildene, antyder imidlertid at det finnes konkurrerende opphavshistorier til denne fortellingen.[iii] Opphavet til idéen om den antirasistiske sonen i Arendal i 1988 framstår ikke som entydig, men preges av konkurrerende narrativer som speiler både lokale og internasjonale impulser.

Det offisielle hovednarrativet, der ordfører Ivar Bollmann Pedersen løftes fram som initiativtaker, har dominert offentligheten. I tilbakeblikk på hendelsen, da særlig gjennom artikler og intervjuer i lokalavisene, har erklæringen blitt fremstilt som ordførerens initiativ.[iv] Kanskje ikke så underlig siden det var han som leste opp erklæringen på torvet den vårdagen i 1988.

Samtidig viser arbeidet med kildene alternative fortellinger som peker på samarbeid mellom kommunen, det nyopprettede flyktningkontoret og ikke minst SOS Rasisme. Sistnevnte fremstår som en særlig relevant aktør, ettersom lokallaget i Arendal hadde en sentral rolle i mobiliseringen mot FMI og ble definert som rapporteringsinstans i erklæringen.[v] Fortellingene om at ideen kan ha oppstått spontant hos en lokal aktivist, viser også hvordan begrepet kunne få en umiddelbar og symboltung gjenklang.[vi]

Disse lokale initiativene må imidlertid forstås i lys av en bredere internasjonal kontekst. Begrepet «antirasistisk sone» var allerede i bruk i Storbritannia, blant annet da Greater London Council i 1984 erklærte hele London som en slik sone. Norske antirasistiske miljøer hadde tette forbindelser til både Antirasistisk senter i Oslo og til internasjonale organisasjoner som Institute for Race Relations. Selv om det ikke finnes belegg for at begrepet ble direkte importert, var ideen utvilsomt «i luften» i europeiske antirasistiske nettverk. På samme tid var andre typer soner, apartheidfrie og atomfrie, i ferd med å vinne fram i Norge og Europa og bidro til å skape et symbolsk og politisk språk for å markere motstand mot uønskede praksiser.[vii]

Dermed kan etableringen av den antirasistiske sonen i Arendal forstås som et uttrykk for både lokal aktivisme og internasjonale strømninger. De konkurrerende narrativene viser at flere aktører kjempet om eierskapet til ideen, men samtidig peker den bredere konteksten på at initiativet stod i en større historisk bevegelse der lokale og globale impulser smeltet sammen.

Symbol vs. strategi

Erklæringen i 1988 var i stor grad symbolsk. Det kommunale arkivmaterialet viser at sonen aldri ble fulgt opp med konkrete politiske vedtak.[viii] For mange av byens politikere handlet det mer om å motvirke stemplingen av Arendal som «rasistby» enn å utvikle et praktisk antirasistisk program. Men som symbol fikk den kraft, og begrepet «antirasistisk sone» spredte seg raskt til kommuner over hele landet.

Den antirasistiske sonen i Arendal fremstår som et tydelig eksempel på spenningen mellom symbol og strategi. På den ene siden fungerte erklæringen som en kraftfull symbolhandling: Den ga byen et verktøy til å ta avstand fra Arne Myrdal og FMI og bidro til å rette opp omdømmet som «rasistby». For politikerne var dette først og fremst et imagegrep, snarere enn en konkret politisk satsing.[ix] Mangelen på formell behandling i kommunestyret gjorde at sonen aldri ble forankret i et langsiktig arbeid, og dermed ble den stående som et løsrevet uttrykk uten institusjonell oppfølging.

På den andre siden ønsket lokale antirasister, særlig SOS Rasisme, at sonen skulle gi innbyggerne ansvar og bevissthet i møte med rasisme. Likevel hadde heller ikke de noen klar strategi for praktisk oppfølging, men prioriterte handlingsorientert aktivisme og mobilisering framfor holdningskampanjer. For dem ble sonen et middel for å gi innhold til et enkelt arrangement, snarere enn en vedvarende ramme for antirasistisk arbeid.[x]

Denne dobbeltheten gjorde sonen sårbar for kritikk. Presse og motstandere pekte på at erklæringen manglet reelt innhold, og stilte spørsmål ved både dens demokratiske legitimitet og praktiske effekt.[xi] Når sonen noen år senere ble utvidet ved kommunesammenslåing, skjedde det uten debatt eller ny behandling, et tydelig tegn på at den hadde blitt stående som symbol, men ikke som strategi.[xii]

Dermed kan sonen forstås som en hybrid: et sterkt uttrykk for moralsk og politisk avstandstagen, men med liten evne til å fungere som et styringsverktøy. Spenningen mellom symbol og strategi gjorde at sonen aldri ble en samlende ramme for antirasistisk arbeid, men snarere et signaltiltak som skulle beskytte byens rykte.

Arkiv + muntlige minner = mer nyansert historie

Skriftlige kilder som arkivdokumenter, kommunale vedtak, referater og avisartikler gir en form for etterprøvbarhet og kontinuitet. De gjør det mulig å rekonstruere hendelser og forstå både beslutningsprosesser og de politiske rammene de inngikk i. I dette tilfellet var det imidlertid svært få skiftelige kilder som kunne kaste lys over omstendighetene rundt hendelsene. Når slike kilder ikke finnes, mister vi faste holdepunkter og risikerer at viktige hendelser enten forsvinner ut av historien eller forenkles til rene symboler.

Historien om den antirasistiske sonen i Arendal kan forstås gjennom det den franske sosiologen Maurice Halbwach kaller kollektive minner, en sosialt konstruert forestilling av spesifikke hendelser hvor de ulike aktørene vil ha ulike kollektive minner.[xiii] Arbeidet med de muntlige kildene avdekket imidlertid at denne fortellingen også er bevart gjennom sterke selvbiografiske minner hos dem som var tett på hendelsen.

Muntlige kilder spiller på sin side en helt avgjørende rolle ved å fange opp stemninger, erfaringer og perspektiver som sjelden nedfelles i skrift. Vitnesbyrd kan gi liv til historien, sette ansikt på prosesser og vise hvordan mennesker faktisk opplevde hendelser. Samtidig er muntlige kilder også sårbare: Minner, både kollektive og selvbiografiske, blekner, omtolkes eller farges av senere erfaringer. Når flere tiår har gått, er det vanskelig å skille mellom hva som faktisk ble sagt og gjort, og hvordan det i ettertid gir mening for den enkelte å fortelle om det.[xiv]

Fraværet av både skriftlige og muntlige kilder gir rom for konkurrerende narrativer. I et slikt tomrom kan symboler og fortellinger få større betydning enn fakta, og historien risikerer å bli formet ut fra behovene i samtiden snarere enn de faktiske hendelsene. Dermed kan kollektive minner lett forskyves – enten ved at ubehagelige sider tones ned, eller ved at enkelte aktører får uforholdsmessig stor plass i fortellingen, slik som i fortellingen om hendelsene rundt etableringen av den antirasistiske sonen i Arendal.

Kildenes sårbarhet minner oss derfor om hvor viktig dokumentasjon og bevisst minnearbeid er. Uten solide skriftlige spor og systematisk innsamling av muntlige minner blir vår forståelse av fortiden utrygg, og kollektive minner kan gli over i myter snarere enn historie. Historien om Arendal viser hvor sårbart det kollektive minnet kan være hvis vi ikke har gode skriftlige kilder å støtte oss på. Uten arbeidet med de muntlige kildene ville mye av historien bak Norges første antirasistiske sone vært tapt eller stått uimotsagt.

Å forske i arkiver

Å forske på og i arkiver er avgjørende fordi arkivene utgjør selve grunnmuren for vår historiske kunnskap. De skriftlige sporene gir ikke bare innsikt i hva som faktisk skjedde, men kan også gjøre det mulig å etterprøve, nyansere og korrigere de fortellingene som lever i offentligheten. Arkivene, både de offentlige og de private, bidrar dermed til å sikre at kollektive minner ikke reduseres til myter, men forankres i dokumenterte hendelser og beslutningsprosesser. Samtidig er arkiver ikke bare lagre av fortiden – de er også et speil av hvilke stemmer som ble hørt, og hvilke som ble utelatt. Å forske i arkiver gjør det mulig å stille kritiske spørsmål til hvilke hendelser som har blitt bevart, og hvilke som har gått tapt. I mitt arbeid som arkivar ved Aust-Agder museum og arkiv har jeg flere ganger fått forespørsler om dokumentasjon knyttet til etableringen av den antirasistiske sonen i Arendal. Disse søkene ga aldri noen svar. Arbeidet med opprinnelsen, forankringen og ettervirkningen til den antirasistiske sonen i Arendal har vært et forsøk på å rekonstruere fortidens hendelser, men også et forsøk på å forstå maktforholdene som har preget hvordan historien har blitt skrevet og husket.

Sluttnoter 

[i] Uten navn, 1989, s. 4

[ii] Håland, 2023, s.150–151

[iii] Håland 2023, s. 151

[iv] Bjørkeli 2024, s. 10; Leder 2019, s. 16; Fjermeros 2014

[v] Madsen, 1988, s. 7

[vi] Håland, 2023, s. 152

[vii] Håland, 2023, s. 154

[viii] KA 0902-121b og c, Arendal kommune, rådmannskontoret, 1984–1988 og 1988–1991

[ix] Håland 2023, s. 156

[x] Ibid., s.157–158

[xi] Uten navn, 1989, s. 4

[xii] Andreassen 1992, s. 2

[xiii] Halbwach 1992

[xiv] Håland 2023, s. 61