Forbryterarkivene

Vigardt & Steigan

Sommeren 2022 begynte Zara Vigardt og Geir Tandberg Steigan å publisere ukentlige poster på Facebook og Instagram om fortidens beryktede forbrytere. Nå har de rundet hundre innlegg fra fortidens Kristiania. De skriver at de ønsker å belyse historier om ekte mennesker fra ulike samfunnslag, som av ulike grunner havnet på skråplanet. Mange kom til Kristiania på slutten av 1800-tallet i søken etter muligheter, i vid forstand. Ofte tar de utgangspunkt i steder i vår umiddelbare nærhet, eller steder hvor vi kjenner til og ferdes.

Se @vigardtogsteigan på Instagram og Facebook.

Zara Vigardt er utdannet kulturhistoriker. Jobber i kunstgalleri og frilanser innen film og TV. Hun har tidligere jobbet i historisk seksjon i Oslo byarkiv.

Geir Tandberg Steigan er skribent, oversetter og karttegner. Han tegnet alle kartene i sin egen bok «Oslo – byens historier fortalt gjennom 53 kart» og har dessuten bidratt i flere andre bøker om det historiske Oslo.

De er et særegent par, mannen og kvinnen som kommer gående mot Byarkivet. Begge stilfullt antrukket, han med vest, blazer og et pent skjerf i halsen, hun med cardigan, halstørkle og røde lepper. Det er som om de kommer spaserende ut av en annen tid, og selv om de møttes første gang for bare halvannet år siden, virker det som om de alltid har kjent hverandre.

Hva er historien her, egentlig?

–... Jeg husker nesten ikke? sier Zara og ser på Geir.

– Du var på Norli, sier Geir.

– Ja. En dag jeg gikk forbi Norlis antikvariat i Universitetsgata, sto en svensk billedkunstner der og snakket. Temaet var fortid og nåtid og arkitekturen i de nordiske hovedstedene. Han gikk kledd som i forrige århundre, og jeg husker jeg tenkte at han der, han må jeg prate med, erindrer Zara.

Hun gikk bort, fortalte at hun er interessert i historie, og at hun for tiden var spesielt opptatt av Vaterland på 1890-tallet. ‘Skal vi ta en kaffe?’ sa mannen.

– Over kaffen fortalte han at han hadde en venn som hadde skrevet om Vaterland i akkurat det tidsrommet. ´Han skal jeg ringe nå´, sa han og tok opp telefonen.

– Jeg satt der ganske paff. Han snakket selvsagt om Geir og boka hans.

Boka Zara hadde merket seg i en annen bokhandel dagen før.

– I ettertid forstår jeg at det var meningen at vi skulle møtes.

Byens mørke avkroker

I boka "Oslo – byens historier fortalt gjennom 53 kart" (Cappelen Damm 2019) tar forfatter og karttegner Geir oss med på en oppdagelsesreise gjennom det historiske Oslo.

– Mange tenker på Vika som det verste området. Her lå Tivoliet og det kjente horestrøket. Ved Klingenberg var det også en dansesalong som mange ville forby fordi man så at salongene ledet unge kvinner inn i prostitusjon, forteller Geir.

Under arbeidet med boka så han at Vaterland må ha vært like ille som Vika, om ikke verre. Vaterland var en bydel som lå i området der Oslo City, Spektrum og Oslo Plaza ligger i dag. Det besto av et nettverk av kronglete gater og mørke, trange smug, og var bestrødd med kneiper og tarvelige gjestgiverier, pantelånere, vin- og brennevinssteder. Fjerdingen var et annet strøk, som også var svært belastet av fattigdom og elendighet. Her lå blant annet Fattigstuen, der mange av Geir og Zaras nye venner hadde adresse i perioder.

Så mye var det å finne av historisk interesse i dette området at Geir bestemte seg for å vie Vaterland et kapittel i boka si.

Partners in crime

Like etter Zaras spontane kaffe med Christopher Rådlund, som svensken het, feide en pandemi over jordkloden og stengte alt av lesesaler og sosiale møteplasser. Men forbindelsen var opprettet.

– Jeg trengte virkelig en «partner in crime» for å håndtere alt materialet som fantes, det virket endeløst, sier Zara.

Hun hadde brukt et par år med sonderinger i Vaterlands underverden, blant annet i kretsen rundt beryktede forbrytere som Bonde-Marie, og Brandmanden.

Bonde-Marie, født Josefine Marie Gustavsen i Fredrikstad, ble allerede som 17-åring beskrevet som «et berygtet Fruentimmer». Hun var kjent som «Vaterlands verste gatetøs» og for å være vanskeligere å arrestere enn «de verste menn». Avisene kunne rapportere at hun sloss mot seks politikonstabler i Karl Johans gate «så Fillerne føg av hende».

– Geir har en klisterhjerne uten like. Når vi samler funnene våre, ser han raskt det store bildet. Han er veldig god på intrikate kilder, matrikler og kart, mens jeg liker å gå i dybden på person og prøver å finne ut mest mulig om hvordan de levde livene sine, og hvorfor de tok valgene de gjorde. Helt ned i det hverdagslige, sier Zara.

De fant snart ut at mange av skikkelsene var forbundet med hverandre, og nå var tiden altså inne for et felles prosjekt.

Det første de gjorde sammen, var å foredra om et knippe av «favorittforbryterne» på Asylet i Oslo, før de noe senere på sommeren lanserte Vigardt & Steigans Forbryteralbum i sosiale medier. Så langt er det over hundre innlegg om fargerike karakterer som Lure-Jens, Blomster-Kristine, Kranse-Laura, Aalekusa, Bukpadda, Nattens Dronning og Netta med ræva. Om Graateren, som hadde en øyesykdom som fikk det til å se ut som om han alltid gråt. For ikke å snakke om selveste Satan, som i en alder av 12 år var en så ivrig lommetyv at han av lovens lange arm ble idømt 20 slag ris.

På tross av den satiriske tonen i postene, ligger her et stort alvor i bunnen. Det handler om folks liv.

– Veldig mange som bodde på Vaterland, hadde innflytterbakgrunn. Uten jobb var det nok lett å komme skjevt ut, sier Geir.

– Den typen fattigdom mange levde under, var så tung og dyp at vi i dag nesten ikke kan forstå det.

Vaterlands underverden

Bydelen Vaterland ble jevnet med jorden på 1960- og 70-tallet, og det er i dag få fysiske spor som vitner om det som var.

– Vaterland var, og er fremdeles, et eget univers. Når jeg snakker med folk, så opplever jeg at veldig få har hørt om denne bydelen, sier Zara.

Sammen med Geir saumfarer hun nå alle gater og smug på jakt etter skikkelser som kan kaste lys over minneverdige historier. De sitter gjerne i hvert sitt hjem og samjobber i Google Docs.

– Ofte vet vi ikke engang hva vi leter etter, forteller Geir.

– Vi baserer oss gjerne på en mistanke om vi sannsynligvis vil finne en forbryter vi leter etter i en fangeprotokoll i et visst tidsrom.

Noen ganger trenger de bare å kaste et blikk på en side i en «tidsriktig» protokoll før de får ferten av nye sammenhenger og forbindelser. Da er det bare å nøste videre. Eller, bare og bare. Dette arbeidet krever en god porsjon stahet og tålmodighet. Dagens post i Forbryteralbumet handler for eksempel om Borgenstjerne, en av norgeshistoriens mest beryktede kvinneforførere og bedragere. Han var født til det mer beskjedne navnet Hans Andersen, men skal etter hvert ha sjonglert 30–40 ulike navn. Sånne folk er det ikke bare enkelt å spore.

I byarkivets buk

I dag får vi bli med på jakt i kjelleren hos Byarkivet. Under bakken her finnes 20 000 hyllemeter fylt av fortidens Oslo. Byggetegninger, kart, fotografier, folketellinger og protokoller, noe datert helt tilbake til siste halvdel av 1500-tallet. Vi skal tre etasjer ned. Bak heisdørene venter lange korridorer og metallhyller som strekker seg fra gulv til tak, så massive at det må strenge rutiner og alarmsystem til for å sikre at ingen klemmes til døde når de settes i bevegelse. Her lukter støv og søtt, gammelt papir, og snart også Fattighus, syfilis og rennesteinen på Vaterland på slutten av 1800-tallet. I denne kjelleren kunne man lett fått ukene til å gå. Men vi må videre. Tilbake til lesesalen, med fullastet tralle.

Vi tar på hansker før vi begynner å bla i de skjøre, gamle papirene.

– Her har vi Ingvald Steen! sier Geir snart.

– Vi visste at han var født i 1870, så jeg tenkte det ville være litt morsomt å finne ham her.

Ingvald Steen var Bonde-Maries første kjærlighet. Steen skulle etter hvert få barn med minst fem kvinner. Han skulle også begå et stort antall lovbrudd og samarbeide med en beryktet kvinnelig forbryter og prostituert; Bukpadda. Men alt dette tilhører fremtiden.

I dette øyeblikket i tiden, nærmere bestemt i 1877, er Ingvald en syv år gammel lyslugg, hvis navn føres i skoleprotokollen med sirlig skjønnskrift.

Det ble skrevet inn 364 jenter og gutter ved Sagene skole det året.

– Ingvald gikk altså på en blandet skole, ikke en ren gutteskole, sier Geir.

Og sånn nøster de frem livene til glemte skikkelser, fra de var uskyldige barn til de ble herdete kriminelle. Kanskje kan noe i bakgrunnshistoriene deres fortelle oss noe om hvorfor ting ble som de ble.

Kjærlighet og kjønnssykdommer

Fra kjelleren har vi også hentet Bog over veneriske pasienter fra Arbeidsanstaltens sygestue i 1898. For, som Geir helt riktig hadde tenkt, treffer vi på «kjentfolk» her også. Blomster-Kristine, Ingvald Steens store forelskelse, het egentlig Kristine Nilsen, var halvt svensk og innflytter til Kristiania. Paret forlovet seg i 18-årsalderen og bodde i Fattigstuen i Fjerdingen 44. De fikk en sønn i 1890 som døde bare to måneder gammel. Paret var svært alkoholisert, og Ingvald tilbrakte like mye tid bak murene som utenfor. Kristine livnærte seg delvis av å selge blomster, men kom også tidlig på kant med loven.

Unge kvinner fra fattige kår hadde ikke mange muligheter på den tiden.

– Mange prostituerte seg når nøden ble for stor, og når de først havnet i det yrket, var det kort vei til andre kriminelle handlinger, som å rappe penger fra kunden, forteller Geir.

Takket være arkivene kan vi sitte her 125 år senere og se at stakkars Kristine pådro seg yrkesskader av den veneriske sorten. Den siste gangen Geir og Zara så Blomster-Kristine, var i folketellingen for 1900. Etter det vet vi ikke hva som skjedde med henne, eller hvor hun tok veien.

Zara er spesielt opptatt av kvinnehistoriene.

– Jeg blir fengslet av kvinner som gikk den kriminelle veien, fordi jeg tenker at det var noe opprørsk i dem, de ville kanskje noe annet enn det som ble forventet, sier Zara. 

Å forske på forbryterske kvinner er også en måte å finne ut hvordan kvinner generelt hadde det på den tiden – kvinnen var underlagt mannen og ble sjelden nevnt i kraft i seg selv. Holdt de seg på riktig side av loven, forble de som regel «hustruen til», også lenge

etter at mannen var død og begravet. Arkivet er fullt av enkefruer. Men i Bog over veneriske sygdommer er systemet litt annerledes. Her er det kvinnenavn side opp og side ned, mens menn ofte forblir anonyme. Men her er også unntak. Geir finner en anonym kvinne i protokollen over smittefarlige personer.

– Antakelig er det en kvinne som tilhører et høyere samfunnslag, sier Geir.

– Høyst sannsynlig ble hun smittet av mannen sin. 

Blikk for historier

Ofte er det slik at én historie leder til en annen. Nysgjerrigheten kan bli vekket et enkelt bilde. Som med Brandmanden, som først dukket opp i Forbryterarkivet hos Digitalarkivet. Med én ørering stirrer han rett inn i kameralinsen. Han beskrives som en «Vaterlandsdriver» og var innbrakt for å «overfalle folk på Vaterland». Han var også tatt for å skalle en mann til døde på Lilletorvet.

– Det var noe med blikket hans som gjorde at jeg bare var nødt til å finne ut mer om ham, forteller Zara.

Andre ganger er det en gammel avisartikkel som fenger. Fotografiet var ennå ikke veldig utbredt, så det var ofte svært rike skildringer av personattributter og hendelsesforløp i alt fra avisartikler til politirapporter.

– Man måtte beskrive så det ble mulig å dra kjensel på folk, sier Geir.

Alle slekter har et sort får. Prosjektet til Geir og Zara består i å finne det og fortelle mest mulig om hvorfor det gikk som det gikk. Begge har de en forkjærlighet for kallenavn, og en liste med mange hundre navn ligger på vent. Kallenavn sier jo noe om hvor beryktet forbryteren var. Det store målet er å formidle fortellinger om spennende skikkelser som er gått i glemmeboken, og å bygge en bro mellom fortid og nåtid. Hva kan for eksempel ha fått en kvinne til å sette bort barnet sitt? spør Zara. Det handler om å se folk i lys av deres egen tid.

– Jeg prøver å gå gjennom gatene og se verden gjennom disse menneskenes briller. Mange i dag føler at fortiden ikke angår dem, men det er viktig å kjenne historien for å forstå. Ved å fortelle om dem som levde før oss, og forutsetningene de levde under, vil vi forstå mer om hvorfor de handlet som de gjorde, og få en større forståelse av hvilket samfunn vi lever i.