Arkiv som krigsmål – med Norge som eksempel

Under andre verdenskrig angrep Nazi-Tyskland overraskende Norge. Fra 24. april 1940 ble landet styrt av Josef Terboven, en tysk rikskommissær som hadde et langsiktig mål om å nazifisere Norge og gjøre landet til en lojal underordnet i et tyskkontrollert Europa. Våre demokratiske og parlamentariske tradisjoner var et hinder for Terbovens plan. Det samme var det politiske flerpartisystemet.

Konfiskert og utslettet arkiv

Norges Kommunistiske Parti var det første partiet de tyske okkupantene forbød. Uten forvarsel, den 16. august 1940, søkte tysk og norsk politi gjennom lokalene til partiet og dets tilknyttede organisasjoner og virksomheter. Litteratur, opptegnelser og interessant arkivmateriale fra tyskernes synspunkt, slik som registre over partimedlemmer og abonnentlister for partiaviser, ble konfiskert.

Den 25. september 1940 beordret Reichskommissar Terboven oppløsning av de gjenværende politiske partiene, bortsett fra det nazistiske og tyskvennlige Nasjonal Samling. De oppløste partienes arkiv og eiendeler ble beslaglagt.

De tyske okkupasjonsmyndighetenes handlinger i 1940 utslettet de norske politiske partienes arkiv. Intensjonen var å utrydde Norges demokratiske politiske fortid og dermed bane vei for en ny, nazifisert og totalitær fremtid. Partiarkivene representerte et kollektivt minne om det tidligere parlamentariske og konstitusjonelle politiske systemet. Konfiskeringen av partiarkivene var en kraftig symbolsk handling. Uten sine historiske kilder var de nå oppløste politiske partiene dømt til å forsvinne ut av historiefortellingen. I fremtidens Nazi-Norge skulle bare ett parti eksistere: Nasjonal Samling.

Hva skjedde med partiarkivene? Vi vet ikke. Da krigen tok slutt i 1945 og de norske politiske partiene ble gjenopprettet, var det ikke mulig å finne spor etter de konfiskerte arkivene. Før kapitulasjonen klarte nemlig tysk sikkerhetspoliti å ødelegge sine egne arkiver. Dermed forsvant også kildene som kunne ha gitt et innblikk i skjebnen til de politiske partienes arkiv. Mest sannsynlig ble de borgerlige partienes arkiver ødelagt. Men arkivene til Kommunistpartiet og Arbeiderpartiet kan ha fått en annen skjebne.

Utvalgt plyndring

Under krigen organiserte Nazi-Tyskland en systematisk og omfattende plyndring av utvalgte arkiver i okkuperte land. Arbeiderbevegelsens arkivmateriale falt inn i interessefeltet til to forskjellige organer: Einsatzstab Reichsleiter Rosenberg (ERR) og Reichsicherheitshauptamt (RSHA). ERR var den sentrale nazistiske organisasjonen for kulturell plyndring. Den ble ledet av den framtredende nazi-ideologen Alfred Rosenberg. Rosenberg hadde hovedansvar for ideologisk opplæring av nazipartiets kadrer. Her var den organiserte arbeiderbevegelsen en hovedfiende.

ERR konfiskerte systematisk arkiver og boksamlinger i okkuperte land som var skapt og samlet inn av dem som nazistene så på som ideologiske motstandere. Det beslaglagte materialet ble sendt til Tyskland. Hensikten var å analysere det for å oppnå en bedre forståelse, for eksempel av marxisme og kommunisme, og på den måten styrke nazistenes angrep mot motstanderne i arbeiderbevegelsen.

RSHA var en sentralisert kommando for de fleste av etterretnings- og sikkerhetstjenestene i Nazi-Tyskland, inkludert Sicherheitsdienst (SD), som fungerte som den hemmelige etterretningsavdelingen til SS, og Gestapo, det hemmelige statspolitiet. Disse tjenestene organiserte overvåking og undertrykkelse av personer de anså for å være politiske fiender. Derfor samlet også RSHA systematisk inn relevant personlig informasjon om kommunister og sosialister fra konfiskerte arkiver i okkuperte land.

Sovjetisk spesialarkiv

Vi vet at medlemsregistre og arkivdokumenter fra det norske kommunistpartiet ble overført til RSHA i Berlin. I dag finnes dette materialet i en samling av Gestapo-arkiv som ble erobret av sovjetiske styrker i 1945, ført til Sovjetunionen og holdt skjult for offentligheten i mange år i et strengt hemmelig sentralt statlig spesialarkiv i Moskva (Tsentralnyi gosudarstvennyi osobyi arkhiv SSSR). For tiden er dette materialet en del av samlingen til det russiske statsarkivet for sosial og politisk historie (RGASPI), også lokalisert i Moskva. Gjennom et felles russisk-tysk digitaliseringsprosjekt ble en rekke dokumenter som ble konfiskert i kommunistpartiets lokaler i Oslo i 1940, gjort tilgjengelig på internett.

Muligens ble mer av Kommunistpartiets og Arbeiderpartiets arkiver sendt til Tyskland for analyse. Hvis det faktisk skjedde, kunne arkivene ha blitt ødelagt under krigens siste fase. Alternativt kunne de, i likhet med de nevnte Gestapo-arkivene, ha vært funnet av sovjetiske invasjonsstyrker i 1945 og plassert i samlingene til det sovjetiske spesialarkivet. Det skjedde med flere arkiver fra vestlige venstreorienterte organisasjoner.

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble blant annet arkiv fra det franske sosialistpartiet SIFO og belgiske og nederlandske sosialistiske organisasjoner gjenoppdaget i spesialarkivet og etter hvert overført til opprinnelseslandet i samarbeid med russiske myndigheter. Men utover arkiver som tilhører den norske frimurerorden, som var en annen ideologisk fiende for nazistene, er det ikke funnet mer materiale fra de norske politiske partiene i spesialarkivet.

Rekonstruksjon

Likevel har vi kunnet rekonstruere deler av Arbeiderpartiets og Kommunistpartiets tapte arkiver. I 1919 sluttet Arbeiderpartiet seg til den Moskva-baserte Den kommunistiske internasjonale (Komintern). Medlemskapet innebar blant annet at det norske partiet rutinemessig sendte kopier av sine møteprotokoller til Internasjonalens hovedkvarter i Moskva, der de ble arkivert. Denne praksisen fortsatte til 1923, da Arbeiderpartiet bestemte seg for å forlate Komintern.

Som konsekvens brøt et mindretall ut og etablerte Norges Kommunistiske Parti. Kommunistpartiet fortsatte å være medlem av Komintern. Frem til slutten av 1930-årene sendte kommunistpartiet ikke bare kopier av sine møteprotokoller til Komintern i Moskva, men også i mange tilfeller originaldokumenter.

Først etter Sovjetunionens fall i 1991 ble det åpnet for allmenn tilgang til Komintern-arkivene, som nå var bevart i Det russiske statsarkivet for sosial og politisk historie (RGASPI). Med tanke på den økte interessen for materialet, samt behovet for å rekonstruere en del av de norske politiske arkivene som ble tapt under andre verdenskrig, gjennomførte Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i årene 2013–17 et samarbeidsprosjekt med RGASPI som var støttet av Kulturrådet. Prosjektet digitaliserte hele innholdet i den «norske» delen av Komintern-arkivet, rundt 22 000 sider med dokumenter. Blant annet fikk vi en digital kopi av den originale, håndskrevne stiftelsesprotokollen til NKP fra 1923.

Digitaliseringsprosjektet bidro til å rekonstruere en viktig del av partiarkivene som ble tapt under andre verdenskrig. Det førte også til at vi i dag har tilgjengelig et betydelig bedre kildemateriale, ikke bare når vi studerer NKP før 1940, men også når det gjelder historien til norsk arbeiderbevegelse som helhet.