Amorøs beredskap

«Forleden dag hentet vi våre Interrail-billetter. Stort sett var billettene i henhold til bestillingen. Hva vi imidlertid ikke hadde bestilt var kondomer.»

For et par år siden besøkte jeg et slags privat interrailarkiv. Hos ei tidligere ansatt i Norges Statsbaner som hadde tatt vare på alt fra statistikker til NSB-kondomer, og selvsagt sinte brev om hva i all verden dette siste var for noen sjuke greier. En sommer tidlig på 1990-tallet skrev nemlig en norsk pensjonist den klagen dere leste over her. Han var skuffet over at togselskapet tydeligvis så det som sin oppgave å «markedsføre fri og uforpliktende sex». Så hvorfor hadde han fått prevensjon i posten fra NSB?

På ferie slipper folk seg løs. AIDS-panikken herjet. Og statsbanen hadde derfor inngått et samarbeid med seksualopplysningskontoret. To stykk kondomer ble lagt ved alle interrailbilletter. Reaksjonene varierte fra indignerte brev til humoristiske leserinnlegg. En innsender til Dagbladet hengte seg opp i at de hadde banan- og sitronsmak.[i] «Hadde kondomene enda vært med en hederlig norsk smak. Blåbær kanskje?» Andre foreslo at lignende tiltak burde settes inn på pendlerbussene mot Oslo. «Ville det ikke være svært så oppmuntrende om den alltid serviceinnstilte kvinnen bak skranken på Eidsvoll stasjon kunne stifte fast en slik sak til billetten tur/retur hovedstaden, og med et smil ønske om god reise?»[ii] To unge Bodø-jenter som ble intervjuet, forsikret leserne om at de ikke kom til å trenge prevensjon. «Vi sier NEI dersom noen prøver seg på oss.»[iii]

Oppfordringer om hvordan unge reisende burde forholde seg til flørting på tur, hadde for øvrig vært et slags beredskapsvedheng til interrailbilletten helt siden den ble lansert på 1970-tallet. Danske Statsbaner fikk for eksempel laget en liten informativ bok hvor et eget kapittel var forbeholdt jenter. Der stod tips om hvordan de burde forholde seg til sjekkekunstnere på kontinentet. Når sydlandske menn fikk øye på en nordisk skjønnhet, oppførte de seg nemlig, ifølge boken, «som fluer om et stykke sukker». Dersom jenter fra Skandinavia ville være fri for tilnærmelser, måtte de «fullstændig ignorere mænd». Det gjaldt også dersom disse lokale mennene tilbød seg å vise dem rundt. Dette var ofte kun et påskudd som sydlendingene «forventet lønn for senere». «Desværre kommer man til at gøre mange velmenende urett på denne måde», beklaget avsenderen seg, «men det er umuligt at skille fårene fra bukkene på forhånd.»[iv]

Tilbake i Norge tidlig på 1990-tallet ble det ikke bare sendt ut prevensjon i posten, det hadde også blitt satt i gang en høyteknologisk holdningskampanje overfor eventyrlystne interrailere. Et PC-spill for ungdommer ble laget på bestilling fra Kultur- og vitenskapsdepartementet. Det het Møt meg i Malaga og ble delt ut gratis til skoler og ungdomsklubber over hele landet. Målet med spillet var «å kome seg heilskinna igjennom» en interrailtur, «utan å pådra seg kjønnssjukdommar».[v] Under åpningssekvensen av spillet skulle du pakke sekken, men dersom du ikke pakket med kondomer, så slapp du ikke ut av huset. En journalist fikk teste spillet og kunne fortelle at du deretter ble ført inn i en rekke forskjellige situasjoner. Du lå i en blomstereng i Barcelona sammen med en jente, og deretter danset du på en eksotisk øy. «Har du samleie med en ukjent partner uten kondom blir skjermen svart og du blir kastet ut av spillet», skrev journalisten som hadde testet spillet sammen med noen ungdommer. Den datainteresserte Rune hadde følgende å melde: «Jeg er litt i tvil om jeg kommer til å ha dataspillet i bakhodet om jeg noen gang skulle være så heldig å treffe en vakker jente i Barcelona.»[vi]

Sluttnoter

[i] Dagbladet 15. juli 1994

[ii] Eidsvold Blad 31. oktober 1988

[iii] Nordlandsposten 9. juli 1994

[iv] Boka Inter-rail 75 (side 79)

[v] Ressurshefte for grunnkurset i helse- og miljøfag, 1992, side 59

[vi] Aftenposten 18. juni 1988