De spanske feriebarna

Våren 1947 stod en appell på trykk i aviser landet over. Folk ble bedt om å donere penger slik at spanske flyktningbarn kunne få seg en sommerferie i Norge. Mange av dem hadde levd svært lenge under håpløse forhold i flyktningleirer, på flukt fra Franco-regimet. Det viktigste var selvsagt å sørge for at de mest grunnleggende behov var dekket. Men disse barna var ikke bare underernærte, de var også utsultet på frihet.

En måned etter at appellen ble publisert, stod Norsk Folkehjelps sekretær, Kåre B. Werner, på kaia i Oslo og speidet ut mot en båt som nærmet seg. Pressen hadde også møtt opp. Båten la til kai, og journalistene fikk møte barna. Dagbladet skrev muntert om hvordan det første «den kvikkøyde Carlitos» gjorde, var å tømme «en veritabel flaske brus til bunns»¹, og at 40 spanske barn nå kunne kunne se frem til fire uker med ferie på Hasselbakken Gjestgiveri ved Mjøsa. 

Den påfølgende måneden ble ferieoppholdet en føljetong i avisene. Det ble gitt oppdateringer om hvor barna var, hva de gjorde, og hvordan de hadde det. De ble invitert på dagsbesøk til Lillehammer, Hamar og Gjøvik. Under besøket på Gjøvik ble det arrangert landskamp i potetløp mot norske barn, og lille Carlitos og hans venner hadde takket for seg med å synge Ja, vi elsker på norsk. 

Den 17. mai reiste de til Oslo for å se på barnetoget fra slottsplassen. Avisa Friheten var på plass for å lodde stemningen: «Barna vakte stor oppmerksomhet og fikk sterk hyldest av de tusener av norske skolebarn som passerte dem».² En tannlege arrangerte så en stor hagefest ved sin vakre eiendom i Asker, og der fikk barna «massevis av kaker, brus, iskrem og sjokolade».³ 

Sommerdagene tilbragte barna med å hoppe tau, spille kurong og bade i Mjøsa. Og sist men ikke minst: De fikk servert næringsrik mat til alle måltider. Men i starten av juni var ferien over. Pressen hadde igjen møtt opp på kaia i hovedstaden for å overvære avskjeden. Barna hadde lagt på seg «alt fra to til syv kilo» og ble meldt «friske som fisker» av gjestgiveriets eier.⁴ Arbeiderbladets utsendte journalist lot seg bevege da barna vinket farvel:

De 40 spanske flyktninge-barn er reist, og sjeldent har en avskjed vært så rørende som denne. Tårene rant i strie strømmer, og med tungt hjerte reiste barna fra et land som har vist dem det skjønneste av alt – nemlig friheten. (…) Mens båten gled sakte ut fra kaia hørte man “Ja, vi elsker”, sunget av spanske barnestemmer.⁵

Kåre B. Werner fra Norsk Folkehjelp var selvsagt på plass og lot seg intervjue: «Det er med tungt hjerte vi tar farvel med barna, og vi ser fram til den dagen vi kan ta imot flere».⁶

Og flere skulle det bli. Året etter meldte arbeiderne ved Borregård fabrikker seg til tjeneste og inviterte 16 nye barn til et opphold ved deres feriehjem på sensommeren. I årene som fulgte, åpnet mange norske familier dørene sine. Til sammen ett tusen trengende barn fikk nyte godt av en sommer her i nord.