DELING

Livet i Sulitjelma – unike kilder fra et spesielt samfunn

Spillefilmen «Sulis 1907» handler om arbeidernes kamp for bedre arbeids- og lønnsforhold i gruvene i Sulitjelma. Arkivet etter gruveselskapet belyser tydelig at livet i Sulis langt fra var enkelt.

Publisert Sist oppdatert
PROSJEKTLEDER OG ARTIKKELFORFATTER: Caroline Martha Torrissen ved Arkiv i Nordland viser frem ferdig ordnet arkivmateriale fra Sulitjelma Gruber. Her er det regnskapsprotokoller som har fått etiketter.

Rundt 120 mennesker mistet livet i gruveulykker i Sulitjelma, eller Sulis, som stedet ble kalt lokalt, men det var ikke bare risikoen for dødsulykker de måtte leve med (Enge, 1996). Ethvert forsøk på organisering blant arbeiderne ble motarbeidet med alle midler. Ansatte som oppfordret til fagorganisering (agitasjon), ble svartelistet.

Arkivene fra Sulitjelma ligger der som en skattkiste i Arkiv i Nordlands magasiner. Vi har bedriftsarkivet etter Sulitjelma Gruber og gruveselskapets andre virksomheter; jernbane, sykehus og handel. I tillegg finnes arkiv etter kino, kor, korps, samvirkelag og tennisklubb, samt en rekke andre lag og foreninger. Vi har også arkiv etter alle fagforeningene som ble stiftet den gangen. Bredden i samlingen illustrerer mange sider ved livet i det spesielle Sulitjelma-samfunnet.

Naturskjønne Sulitjelma

Sulitjelma ligger nord for Saltfjellet i dagens Fauske kommune, nær grensen til Sverige. På det meste levde det nesten 3000 mennesker her, og rundt 1700 av disse arbeidet for gruveselskapet. I dag er innbyggertallet 560 personer, men Sulitjelma er et populært område for friluftsliv. Her finner man storslåtte fjellandskap med breer og Nord-Norges nest høyeste fjell; Suliskongen (1908 moh.). I jubileumsboken i forbindelse med gruveselskapets 25-årsjubileum beskrev Rudolf Berg Sulitjelma som et naturskjønt sted: 

«Den trakt, där dessa grufvor äro belägna, är utomordentligt vacker. Hvarje årstid har däruppe ofvan polcirkeln sin säregna skönhet, och man har svårt att afgöra om detta imponerande högfjällslandskap är vackrast under den korta sommaren med dess rikliga vegetation eller under den långa vintern, då allt är insvept i ett bländande hvitt snötäcke. Lika betagande är nejden under Nordlandets trolska vår, som då hösten börjat färga träden i guld och purpur och myrarnas ock kärrens gräs och örter i brunt og rödt.» 

Jubileumsboken er nå digitalt tilgjengelig på Digitalarkivet – takket være utlån av privatpersoner.

Fra malmfunn til gruvesamfunn

Historien forteller at malmfunnet ble gjort av samen Mons Petter i 1858. Han trodde han hadde funnet gull, og tok den glitrende klumpen med seg til kjøpmannen på Venset utenfor Fauske. Det viste seg at det fantes mye gull i fjellene, men det var svovelkis – også kjent som narregull – Mons Petter hadde funnet. I tillegg fantes det store mengder av verdifull kobber og sink i området.

Det ble noen tidlige forsøk med drift på 1870-tallet, men det var først fra 1887, da den kapitalsterke svensken Nils Persson kom på banen, at det ble varig produksjon. Den første gruva ble oppkalt etter Mons Petter, og her drev man prøvedrift. Med stiftelsen av selskapet Sulitjelma Aktiebolag i 1891 vokste det raskt opp et stort gruvesamfunn med drift i stadig flere gruver. Selskapet ble til AS Sulitjelma Gruber i 1933 og fikk da 50 års konsesjon. Som største aksjonær varslet Elkem tilbaketrekking allerede noen år før konsesjonens utløp. Fra 1983 fortsatte driften under det statseide Sulitjelma Bergverk AS, men i 1991 var det helt slutt – etter 104 år med gruvedrift.

Landets nest største

På starten av 1900-tallet var Sulitjelma Norges største bergverk og nest største industriarbeidsplass. Det var mange stillinger som skulle fylles. Gjennom hele driftstiden trengte gruveselskapet både minerere og fordrere, men sjeidere trengte man bare inntil dette leddet i produksjonen ble overflødig. Så lenge transport gikk over både land og vann, trengte man også folk til lasting og lossing. Noen måtte også bestyre dampkjøkkenet, andre drive butikken, og ganske snart trengte man folk som kunne jobbe for selskapets jernbane, Sulitjelmabanen. Andre mulige yrker var knyttet til smeltehytta, flotasjonen, linbanen og verkstedene. Funksjonærer, ingeniører og direktører utgjorde den finere klassen, og disse kunne gjerne ha behov for tjenerskap i husene sine. Etter hvert fikk stedet også en egen verkslege og eget sykehus (Forsdahl 1993). Sykesøster hadde man før man fikk fast lege til stedet, og før det måtte det sendes bud etter nærmeste lege i Saltdal (Berg 1916).

Flere tekniske nyvinninger ble utviklet ved Sulitjelma. En av dem var Westly-ovnen – den første elektriske kobbersmelteovnen, oppfunnet av ingeniør Jens Westly i Sulitjelma (Store norske leksikon).

Hit kom det besøkende fra fjern og nær og de satte spor etter seg i gruveselskapets gjestebok. Gjesteboka dekker tidsrommet 1887-1976 og den første som har skrevet navnetrekket sitt her er selvfølgelig Nils Persson. Senere har både kong Haakon 7. og kong Olav 5. skrevet sine navn i den. Kong Haakon besøkte Fauske og Sulitjelma i juli 1937. Kong Olav deltok på den offisielle åpningen av Sulitjelmabanen til Finneid i 1957. Man finner også hilsener i form av vers, lystige viser og bilder fra storslåtte fjellturer. Gjesteboka er digitalt tilgjengelig på Digitalarkivet.

KONTRASTFYLT SAMFUNN: Her ser vi arbeidsstokken ved Giken gruve i Sulitjelma, ca. 1900. Fotografiet er fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
GRUV-KALLES STUE: Kontrastene var store, men Gruv-Kalle, som var kallenavnet på gruveingeniør Carl Fredrik Carlson, skal ha vært godt likt blant dem som jobbet under ham. På nettsidene til Sulitjelma historielag ligger hans erindringer om stort og smått fra tiden i Sulis.

Sikring av 300 hyllemeter arkiv

Før det kom til Arkiv i Nordland, var arkivet ivaretatt av Sulitjelma historielag. Historielaget fortjener honnør for sitt årelange arbeid med bevaring og formidling av Sulitjelmas historie. Uten deres innsats ville arkivene neppe vært tilgjengelig for allmenheten.

Arkiv i Nordland har mottatt økonomisk støtte fra flere hold i arbeidet med arkivene fra Sulitjelma. Vi har fått utviklingsmidler (i to omganger) fra Arkivverket, som har gått til å digitalisere kopibøker fra perioden 1891–1933 og til å ordne, katalogisere og tilgjengeliggjøre hele arkivet etter gruveselskapet. Vi har også fått støtte fra Kulturrådet for å digitalisere personalkartotekets ca. 6000 personalkort og fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek for å tilgjengeliggjøre viktige kilder fra arkivene til fagforeningene i Sulitjelma. Det siste er et pågående prosjekt, men en del ligger allerede på Digitalarkivet.

Med pengestøtten som sikret prosjektet, gjenstod bare spørsmålet om hvordan man best går frem for å ordne et arkiv på nesten 300 hyllemeter. Etter å ha studert gruveselskapets drift fra muting til utskipning fant vi det fornuftig å gjenspeile en naturlig rekkefølge i inndelingen av arkivets ulike serier. 

Spesialserier i arkivet: 

  • mutinger og bergverksrettigheter (F)
  • gruvemålinger og profiler (G) 
  • produksjonsjournaler (H)
  • rapporter (I)
  • skiftbøker (J)
  • kommunikasjon og infrastruktur (K) 
  • helse, miljø og sikkerhet (L)
  • Underseriene gjenspeiler produksjonsprosessen på tilsvarende vis med for eksempel sjeidejournaler foran smeltejournaler.

Det er fristende å knytte fjellvettreglene til ordningsprosessen av dette arkivet. «Bruk kart og kompass. Vit alltid hvor du er.»

Det er fristende å knytte fjellvettreglene til ordningsprosessen av dette arkivet. «Bruk kart og kompass. Vit alltid hvor du er.» Det dukket opp mange stedsnavn i arkivmaterialet, og derfor var det helt nødvendig å orientere seg etter kart tidlig i prosessen. Gruvedriften var inndelt i et nordgruvefelt og et sørgruvefelt, og de forskjellige gruvestedene lå spredt i landskapet på hver sin side av Langvannet. Malmen lå slik i terrenget at man kan tenke seg den nærmest som en glitrende regnbue over Langvannet, for slik lå terrenget før Langvassdalen ble skapt. På sørsiden av Langvannet ligger Jakobsbakken, som var en av de gruvene man hentet ut mest malm fra. Etter hvert som man fikk gjennomslag mellom gruvene, fraktet man ut mer malm fra Grunnstollen istedenfor enkeltstående gruver høyt i terrenget. Man fikk også sammenkoblede gruver som Giken-Charlotta (Lund 2009).

VERDIFULLE KILDER: Kopibøkene fra arkivet etter Sulitjelma Gruber inneholder verdifull informasjon og er nå digitalisert og tilgjengelige på Digitalarkivet.

Verdifulle kopibøker

Kopibøkene var svært preget av tidens tann. Skriften var i ferd med å forsvinne fra de tynne arkene, og en digitalisering var derfor helt nødvendig for å sikre disse verdifulle kildene. Uten kopibøkene ville vi blant annet ha manglet de mange rapportene som måtte sendes fra Sulitjelma til øverste ledelse i Helsingborg om alle forhold ved driften. På et slikt grunnlag kunne Nils Persson forsøke å utøve styring på detaljnivå fra Sverige.

Ved å studere kopibøker og korrespondanse kunne Wenche Spjelkavik i sin hovedoppgave «Alle som icke arbeta böra svälta»: Arbeidere og ledelse ved Sulitjelma Aktiebolag 1890–1907 (1997) avdekke konfliktlinjer mellom den lokale ledelsen og Helsingborg som særlig dreide seg om arbeidernes lønnsnivå. Direktør Olaf Aabel Corneliussen mente at mulighet for god lønn var nødvendig for å kunne rekruttere en dyktig og stabil arbeidsstokk, men Persson trosset Corneliussen gjennom subdirektør Olof Wenström og fikk gjennomført en nedjustering av lønna. Denne konflikten er grunnlaget for historien som utspiller seg i Nils Gaups film, men av fortellertekniske hensyn er noen hendelser forskjøvet.

Lapplands inferno

Det finnes utklippsbøker i arkivet med avisutklipp om alt fra prisen på kobber, forholdene ved Perssons fabrikk i Helsingborg og så klart også forholdene i Sulitjelma. I en av bøkene finner vi et avisinnlegg med tittelen «Lapplands inferno» signert Kata Dalström. Hun var en svensk forfatter som var kjent for sin kraftfulle formidlingsevne. Avisinnlegget og beskrivelsen av Sulitjelma som «Lapplands helvete» må ha blitt lagt godt merke til, for det har satt varige spor i folks hukommelse. Dalström la ingenting imellom da hun beskrev den skrekk og gru arbeiderne levde under. Dette gjorde hun først og fremst gjennom allusjonen til Dantes guddommelige komedie:

«Man kan med skäl öfver Sulitelma skrifva Dantes berömda ord, öfver ingången till helvetet: ’I som här inträden låten hoppet fara.’ Bostäderna äro ytterst dåliga – proviantförhållandena likaså och löneförhållandena trotsa all beskrifning.» Sammenligningen med dødsriket og fortapelsen gjør inntrykk. Videre beskrev hun hvor elendig mat arbeiderne fikk på dampkjøkkenet i Ny-Sulitjelma. En arbeider skal fortvilet ha spurt bestyrerinnen: «Hör nu, Frun. Finns det inte någon Sundhetspolis her i Sulitelma?» Bestyrerinnen ba arbeideren klage til direktøren, men da risikerte man represalier. Ifølge Dalström ble en arbeider som så seg nødt til å forlate stedet, arrestert i Bodø og tilbrakte fem dager i fengsel for kontraktsbrudd mot verket.

I samme utklippsbok finnes et interessant svarinnlegg til Dalström og andre som kritiserte arbeidsforholdene ved verket. Innlegget «Fra Laplands Helvede» er signert «Ogsaa en arbeider» og går så langt i å beskrive økonomiske forhold rundt driften og «Arbeidets velsignelse» at det er fristende å mistenke at det er gruveselskapet eller noen høytstående ansatte hos dem som står bak. Utklippsboken er tilgjengelig på Digitalarkivet.

Slavemerket var det fremste symbolet på undertrykkelsen gruvearbeiderne hadde lidt.

Bare et nummer i rekken

I en konferanseprotokoll fra 18. desember 1906 kan vi lese om direktør Knudsens beslutning om innføringen av det som senere ble kjent som slavemerket: «Direktør Knudsen uttalade, att han fann det nödvändigt att strax införa ordning med nummerbrickor för arbetarne vid hvarje särskild afdelning i afsikt att hafva en bättre kontroll öfver att arbetarne upprätthålla arbetstiden. Då ing. Anfindsen upplyser sig hafva 14 set nummerbrickor a 150 nummer färdiga, gaf direktören order om till alla afdelningschefer att införa denna ordning strx på nyåret.»

13. januar 1907 aksjonerte arbeiderne på det islagte Langvannet. De fant styrke i å stå samlet mot ledelsen, og fra den dagen protesterte de ikke bare mot innføringen av platene de måtte ha rundt halsen, men også for bedre arbeidstid, lønnsforhold og tillatelse til å opprette eget samvirkelag. En konferanseprotokoll fra samme år omtaler utfordringen med kakerlakker og veggelus i arbeiderbrakkene, men innføringen av slavemerket ble den berømmelige dråpen som fikk begeret til å renne over. Slavemerket var det fremste symbolet på undertrykkelsen gruvearbeiderne hadde lidt.

Konferanseprotokollen viser at ledelsen, nesten overraskende, ikke forutså noen utfordringer med innføringen av ordningen. Arbeiderorganisering hadde allerede funnet sted flere andre steder i Norge og Sverige, men verkets strenge kontroll holdt lenge fagforeningsagitatorer på god avstand. Ved hjelp av arkivene avdekket Spjelkavik (1997) en streik i 1894 og et forsøk på organisering i Sulitjelma Bergarbeiderforening allerede i 1898.

Svartebøkene viser hva gruveselskapet anså som problematisk når det gjaldt arbeidernes adferd.

Svartebøker

IKKE-BOKEN: Denne protokollen - svarteboken eller "Svarta Boken" som den het på svensk - var det en stor fordel ikke å havne i. Men da måtte du også gjøre alt du ble fortalt og ikke gjøre opprør på noe som helst vis.

De såkalte svartebøkene er to bevarte registre over navn og hjemsted på uønskede og/eller oppsagte arbeidere. Kontrakten arbeiderne måtte godta ved ansettelse, slo fast at de både måtte være friske, oppføre seg ordentlig og godta den lønnen de ble tilbudt, samt trekk i lønn for brensel, husleie og ev. mulkt for skade på verkets eiendom (Spjelkavik 1997).

Svartebøkene viser hva gruveselskapet anså som problematisk når det gjaldt arbeidernes adferd. Her kan nevnes skulking av arbeidet, fyll og slåsskamp, usedelighet, uhøflig eller uforskammet oppførsel eller «ondsinnet agitasjon». Og om noen våget å streike, ble de sagt opp. Men noen er også oppført som rømt og med skyld til verket, og opptatt igjen «på prøve».

Korrespondansen mellom direktør Wenström, andre gruveselskap og betalte angivere viser at man ville unngå å gi arbeid til sosialistiske arbeidssøkere. I svartebøkene kommer det i tillegg klart frem at personer har blitt opptegnet i Sulitjelmas svartebøker etter å ha gjort seg uønsket ved andre gruver. Svartebøkene er tilgjengelige på Digitalarkivet.

    Arkivene i bruk 

    Gjennom filmatiseringen av de historiske hendelsene stimulerer man folks interesse og bevissthet om historien. Denne våren samarbeidet Arkiv i Nordland med Storyline Nor, som står bak filmen, om seminaret «Arbeiderkamp i Sulis – på og utenfor lerretet». Her fikk publikum høre foredrag av historikere og filmfolk, og det var godt besøkt.

Etter hvert som stadig mer arkivmateriale blir katalogisert og tilgjengeliggjort, vil stadig flere sider ved Sulitjelmas historie kunne studeres i arkivene. Arkiv i Nordland vil fortsette å jobbe for at folk med kart og kompass finner frem til skattene som ligger trygt bevart i våre magasiner. 

SAMARBEID MED FILMSKAPER: Arkiv i Nordland samarbeidet med Storyline Nor om å arrangere seminaret «Arbeiderkamp i Sulis – på og utenfor lerretet» våren 2023. Her ser vi Ketil Jensen, leder ved Arkiv i Nordland, på Stormen bibliotek i Bodø.

Tilgjengelige arkiver 

Lenker til arkivenes kataloger på Arkivportalen:

Bygningstegninger som viser romfordeling for hustype A og B og hvor disse ble bygget. Tegningen er ikke datert.
ET HELVETE: I denne utklippsboken finner man blant annet avisinnlegget «Lapplands inferno» signert den svenske forfatteren Kata Dalström. Hun la ingenting imellom da hun beskrev den skrekk og gru arbeiderne levde under.
LAPPLANDS INFERNO: Avisinnlegget «Lapplands inferno» signert den svenske forfatteren Kata Dalström.
FRA LAPPLANDS HELVETE: Avisinnlegg skrevet av også en Arbeider.
Olof Wennstrøm og O.A.Corneliussen er karakterer i filmen "Sulis 1907" og var i konflikt om hvilket nivå arbeidernes lønninger burde ligge på. Bildet er fra 25-års jubileumsberetningen som nå er digitalt tilgjengelig på digitalarkivet.

Kilder 

Takk!

Arkiv i Nordland takker Arkivverket, Kulturrådet, Arbark og våre lokale støttespillere i Sulitjelma historielag for deres verdifulle bidrag til å bevare og tilgjengeliggjøre Sulitjelmas historie. Takk også til Storyline Nor for samarbeidet vårt for å arrangere seminaret «Arbeiderkamp i Sulis – på og utenfor lerretet» våren 2023. 

Powered by Labrador CMS