Arkivene på Hovedøya 

Våren 1967 skrev billedbladet Aktuell en sak over to sider og med to bilder. Saken var skrevet av journalist Lise Winther, mens bildene var tatt av fotograf Jan Erik Olsen.

Det ene bildet – det bildet du ser øverst her – viste et lite bilde av en mann i frakk, på vei mot et hvitkalket murhus med bare et lite vindu oppunder mønet og en buet dør. Det andre bildet, som var mye større, viste den samme mannen i frakk klatrende mellom to høye reoler stappfulle av arkivmateriale som langt fra var i sin skjønneste orden.

Mannen het Helge Paulsen og lokasjonen var Hovedøya i Oslo.

Naturskjønt og skandaløst

«Det hender så mangt på Hovedøen. Der ute i hovedstadens havnebasseng finnes blant annet Norges riksarkiv. Det som er fint med arkivet, avdeling Hovedøya, er knippet med digre solide nøkler, pluss naturskjønne omgivelser i sommersesongen.»

Slik startet saken med den mindre positive overskriften; «Riksarkivet råtner». Neste setning i saken understreket alvoret i situasjonen:

«For øvrig er forholdene skandaløse. Riksarkivaren og hans stab som opp gjennom årene har måttet finne seg i å arve lokaliteter etter andre stabsinstitusjoner, har også måttet tåle et midlertidig tilhold på Hovedøya. Det har vart siden 1953.»

Det vil si i 14 år da denne reportasjen ble skrevet. De fire krutthusene hadde antikvarisk verdi, skrev Winther, men de egnet seg ikke til oppbevaring av arkiv. Hvorfor ikke? Antagelig vil få lesere av Aksess stille akkurat det spørsmålet, men Aktuelts lesere trengte antagelig å få forklaringene: «På grunn av fuktigheten. På grunn av manglende oppvarming og ventilasjon. På grunn av manglende brannsikkerhet. På grunn av uegnet innredning og plass.»

Resultatet ble rust, mugg, nedbrytning, støv og misfarging. Som journalisten påpekte, var dette ikke i henhold til de vanlige forskrifter for oppbevaring av arkiv. Det ble også fremhevet at forholdene ikke tillot praktisk anvendelse av arkivet, for eksempel i forskningsøyemed, fordi «mesteparten av stoffet er plassert fysisk utilgjengelig, dessuten ubearbeidet og ikke katalogisert».

Manglende midler

I tillegg, står det videre i saken, var budsjettet så knapt at det ikke hadde tillatt Riksarkivaren å gjøre det som krevdes, og nå hadde det hopet seg opp et uoversiktlig hav av arbeid som måtte utføres.

Mannen i frakk, som var Riksarkivets mann på Hovedøya, het Helge Paulsen (1926-2017). Han anslo overfor Aktuelt at det ville ta en mann cirka fem år å arbeide seg gjennom det som var ugjort. Hans eget kontor ble beskrevet som primitivt utstyrt. Med fint vårvær og blåveis utenfor, virket det bare «litt hyttetrivelig» at Paulsen måtte ta med seg bøtter og hente vann i nabolaget til kaffekok og vask i emaljert fat på en taburett, skrev Winther, før hun la til:  "Vi nevner det bare, fordi det er litt pussige kontor- og garderobeforhold å møte i en viktig statsinstitusjon.»

Digitalt tilgjengelig

Aktuell-utgaven kan leses på nb.no

Dette er forsiden til den utgaven reportasjen fra Hovedøya sto i,  Aktuell 1967 Vol. 22 Nr. 18.

Store Østre magasin 

Ti minutters vei fra kontoret, i Store Østre Magasin, hadde Paulsen bygget seg et arbeidsbord av kasselokk. I de fem meter høye reolene tøt papirbunkene ut – som vi også ser på bildet i reportasjen. Reolene var nummererte kasser stablet oppå hverandre, helt opp til taket. «Det er ikke helt ufarlig bare å spasere i den smale passasjen mellom stablene.», kan vi lese i Aktuelt-saken. «Og hva nå om det er tvingende nødvendig å hente ned noe i en av disse kassene? Det er livsfarlig.»

Det var visst også ofte spørsmål etter ting i de overfylte kassene, for i dette magasinet ble materialet fra folketellingen i 1930 oppbevart. Winther er god på å synliggjøre betydningen dette arkivmaterialet har for vanlige folk: «En kan også tenke seg situasjonen, når et serviceinnstilt Riksarkiv vil hjelpe med en dokumentasjon fra Sverige-oppholdet under krigen. Kanskje gjelder det erstatningssak for en skade pådratt i en av leirene.» Hun får også frem det tragikomiske i Riksarkivets daværende magasinforhold:

«La oss si det er vinterstid. Da må Paulsen ta snøskuffa på nakken, og brøyte seg fram til det riktige krutthuset (og avstandene er ikke så små), der han kanskje bare vet i hvilken seksjon papiret befinner seg. Stå der i dårlig lys og i kuldegrader som er like tallrike inne som ute, og lete det fram. Det er ren bedrift som kreves. Og dette er vårt Riksarkiv.»

Magasinbehov

Reportasjen forteller leserne at viktig arkivmateriale i årevis har vært lagret på loft og i kjellere hos andre institusjoner fordi Riksarkivet ikke har hatt plass til å ta imot det. Ti år før reportasjen ble skrevet hadde man regnet ut at Riksarkivet trengte 30 kilometer hyller – og nå, i 1967, var behovet langt større.

Bare når det gjaldt arkivmateriale fra før 1814 kunne Riksarkivet yte skikkelig service – «senere epoker kniper det med». Materialet fra okkupasjonstiden hadde man ikke fått katalogisert, så «slik er Riksarkivet mer blitt et museum enn en reell serviceinstitusjon for sentraladministrasjonen».

Arkivar Paulsen kunne også konstatere at lagringen på Hovedøya hadde ført til skader av ulikt slag på arkivmaterialet. Det hastet sånn sett å få arkivet over i mer hensiktsmessige lokaler.

Håp i sikte 

Saken avsluttes håpefullt. Nå, i 1967, så det nemlig nå ut til endelig å gå i orden med tomt på Kringsjå. «Går det deretter glatt, skulle Riksarkivets trengselstider være slutt om 3-4 år, kanskje, og den provisoriske skur-tilværelse på Hovedøya likeså.»

Det hele tok litt lenger tid, men i 1978 kunne Riksarkivet ta i bruk nybygde kontorlokaler og fjellmagasiner på Sognsvann / Kringsjå. 

Både da Aktuell-reportasjen ble skrevet og da nybygget sto ferdig, var Dagfinn Mannsåker landets riksarkivar (1965–1982). I følge Lokalhistoriewiki var det også han som tok initiativet til tomtevalget ved Sognsvann.