ARKIV I KULTUREN

MEKTIG ARKIVBYGG:

Innsyn i den mørke siden – arkiv i et totalitært regime

I Star Wars-filmen Rogue One spiller arkivet en sentral rolle. Arkivet uttrykker i stor grad det regimet det tjener; det autoritære eller totalitære imperiet. På noen områder viser filmen også «hvordan ikke bygge et arkiv».

Publisert Sist oppdatert

I filmen Rogue One fra 2016 vil en liten gruppe opprørere finne de hemmelige planene til imperiets supervåpen Dødsstjernen, en romstasjon kapabel til å sprenge hele planeter. Opprørerne vet at Dødsstjernen har en fatal designfeil som hovedpersonens far fikk bygget inn i romstasjonen, en feil Imperiet ikke vet om.

Om filmen

Tittel: Rogue One: A Star Wars Story

År: 2016

Selskap: Disney LucsArts

Tid: 2 t 13 min

Hovedskuespillere: Felicity Jones, Diego Luna og Alan Tudyk

Regissør: Gareth Edwards

Forfattere: Chris Weitz, Tony Gilroy og John Knoll

Kilde: imdb.com»

Dette sender den lille gruppen på en arkivjakt for å finne plantegningene som skal gjøre Opprørsalliansen i stand til å utnytte feilen. Imperiet, autoritært som det er, er lysår fra å praktisere offentlig innsyn i arkivet. (Det hadde trolig også vært en lite spennende dramaturgi: «Opprører finner planer via innsynsforespørsel. Det tok bare to uker å behandle søknaden.»)

Sannheten med stor S

Mens arkivarer på film ofte blir fremstilt som introverte og ubetydelige karakterer som ikke gjør så mye ut av seg, har selve arkivet ofte en mer positiv rolle, for her kan sannheten med stor S skjule seg. Dette siste er tilfellet i Rouge One.

Arkivet er lokalisert på planeten Scarif, og et planetdekkende kraftskjold med bare en åpning fungerer som selve porten til (arkiv)planeten. Tilgangen er strengt kontrollert, ikke av arkivarer, men av en hel armada av stjerneskip. Mens brukeren i virkelige arkivinstitusjoner må registrere seg, oppgi sitt ærend og underskrive en taushetserklæring – alt for å beskytte materialet – kreves det i filmen riktig sikkerhetskode for å slippe til. Uten dette blir man ikke bare avvist, men også etter alt å dømme tatt inn til avhør av det galaktiske imperiets sikkerhetsagenter. Porten til arkivet er ikke åpen som i et demokrati, men lukket og låst.

Klausulert til evig tid

Mens virkelighetens arkivbrukere kan få hjelp og faktisk har rett på innsyn i offentlig arkivmateriale, er det i det galaktiske imperiet, som er et diktatur, et sikkerhetsregime for å skjule hemmeligheter. Arkivmaterialet på Scarif ligner slik sett på Forsvarets sikkerhetsgraderte materiale. Men i stjernediktaturet tar man det enda noen hakk. Her er all offentlighet ulovlig, punktum.

Kunnskapen eller informasjonen skal holdes skjult, slik at imperiet kan utøve makt over sin befolkning. Gjennom frykt skal imperiet bygges.

Dette er en parallell til STASI-arkivet. «Alle» visste at DDR-regimets overvåkningstjeneste samlet informasjon om borgerne, men ingen, med unntak av noen få i STASI, visste sikkert hva arkivmappene inneholdt av informasjon. Eventuelt kan Kinas massive overvåkning tjene som et mer moderne eksempel.

Dødsstjernen skal gi frykt, og plantegningene må holdes skjult. Klausulert til evig tid; av hensyn til galaksens sikkerhet (sett fra maktens synsvinkel). Uten hemmelighold kan makten mistes. Hemmelighetene kan utnyttes i det godes tjeneste. Vidundervåpenet kan bli eksponert og ødelagt.

Lite arkivvennlig klima

MEKTIG ARKIVBYGG:

En arkivkyndig seer kan stusse over at arkivet er lokalisert på den tropiske planeten Scarif. Med det varme og fuktige klimaet skulle en tro at planeten hadde egnet seg bedre for luksusbadehoteller enn for arkivbygninger. Arkiv, også digitale, skal helst oppbevares kaldt, så isplaneten Hoth ville ha vært bedre egnet. Men imperiet vil kanskje vise sine uendelige ressurser ved å sløse med dem? Et så varmt klima vil måtte kreve mye kjøling for arkivene. Om ikke annet er det trolig god tilgang på vannkraft på Scarif.

Arkivbygg som oser makt

Også selve arkivbygningen kan sies å være et rart valg. Å velge et høyt tårn som arkivbygning gjør arkivet til et enkelt mål. Kritisk dokumentasjon burde oppbevares et litt mer anonymt sted, skriver John Tilbury i en bloggpost som tar for seg nettopp dette bygget.

På den annen side representerer jo også et tårn som strekker seg mot skyene og stjernene, makt. Et slags monument over Det galaktiske imperiets ambisjon; total kontroll over galaksen.

Bygningen kan også være et tegn på hybris. Imperiet er sikre på at ingen kommer inn eller ut av dette svært synlige landemerket uten deres viten. Selv om arkivdokumentene må voktes og kontrolleres, trenger ikke selve arkivbygningen å være skjult. Sikkerheten rundt planeten og tårnet gjør det åpenbart at her finnes det viktig informasjon.

Dette blir igjen en parallell til STASI-arkivet, det var en dårlig skjult hemmelighet hvor det var, men hvilke detaljopplysninger som befant seg i arkivmappene, var mindre klart.

Selve bygningen, passelig navngitt Citadel Tower, er en festning som gjennom sin arkitektur inngyter respekt – på linje med kirker og templer som ble brukt til å vokte skatter og arkiver før i tiden, den gang prestene i stor grad hadde monopol på tilgang og de som slapp inn, ble overvåket for å beskytte materialet.

SKRIBENTEN: Martin Ellingsrud er arkivar ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, og timelærer OsloMet. Han er opptatt av å bevare fortiden for å beskytte fremtiden

Ineffektiv høyteknologi

Til å være et høyteknologisk imperium vil en arkivkyndig seer likevel se teknologi fra vårt nåtidssamfunn: en gigantisk taperobot som strekker seg oppover tårnet. For den som ikke vet det, en taperobot er en mekanisme for å lagre og administrere lagringsenheter (tapekassetter) og hente og sette disse på plass igjen, for eksempel via en robotarm.

Litt skuffende, kanskje, for det er en viss ineffektivitet i tilgangen til materialet. Først skal en av filmkarakterene bruke en robotarm for å få ut en fysisk lagringsenhet. Det er lite digitalt ved dette. Men kanskje må den fysiske dimensjonen være til stede for ekstra dramatikk. Enheten kan jo når som helst bli tatt over av de onde stormtroppene uten at planene forlater planeten. Den litt mer virtuelle dimensjonen kommer til syne der planene blir digitalt overført til opprørene via en antenne.

Innredningen i arkivet blir hindringer som må overvinnes. Utgangen er sperret av soldater. Karakterene må slenge seg i taperoboten for å komme ut, men anlegget blir også veien (stigen) ut til friheten.

Sprengning som kassasjon

Men selv om opprørerne kommer seg ut av tårnets indre, er de ikke trygge. En offiser bestemmer seg for å bruke Dødsstjernen for å sprenge hele arkivet, som en slags kassasjon (ødeleggelse av arkiv), slik at planene ikke kommer til opprørsalliansen.

Imperiet praktiserer tydeligvis utstrakte kassasjonsfullmakter til offiserer, for dokumentasjon til flere andre forskingsprosjekter går i luften i samme slengen. Eller kanskje offiseren senere må stå til rette for sin keiser, som vil vite hvorfor arkivet gikk i luften.

En kan også lure på om imperiet har fulgt LOCKSS-prinsippet; «lots of copies keep stuff safe», som innebærer å ha flere backup-filer på flere steder, så ikke alt avhenger av én fil. I så fall bør backupene i dette tilfellet være lagret i galakser «far far away». Avstand teller i den digitale verden også, så ikke alt ryker hvis noe skjer.

Trøblete innsynsønske

Rogue One er på mange måter en lang film om et trøblete innsynsønske. Den representerer trekk ved arkiv plassert under totalitære eller autoritære regimers kontroll, der arkivmaterialet er strengt bevoktet og arkitekturen skal gi en ærefryktfølelse. Og ikke minst, et udemokratisk regime kan fort ville kvitte seg med arkiv hvis nødvendig, noe som blant annet var tilfellet da frontlinjene på slutten av andre verdenskrig krøp nærmere Berlin.

Men filmen viser også at arkiv kan ha en frigjørende kraft; opprørsalliansen vil bruke arkivmaterialet for å igangsette imperiets fall og erstatte det med en ny republikk. I Star Wars sier man «may the Force be with you». I den virkelige verden må arkivet være med folket, altså under folkestyrets kontroll, for å sikre etterrettelighet i demokratiets tjeneste.

May the Archives be with us!

Powered by Labrador CMS