En hyllest fra en arkivbruker

Jeg jobber som journalist. Jeg spesialiserer meg på det vi kaller kritisk, undersøkende journalistikk, og det innebærer ofte at vi må dykke dypt ned i triste saker. Det kan også medføre ubehagelig konfronterende spørsmål når vi legger frem funnene våre for dem som har hatt ansvar for de feilene som skal beskrives. Arbeidet mitt berører ofte saker som strekker seg over tid, og da er arkivene nyttige for å kaste lys over bakteppet for det som er situasjonen i dag.

Til Norge fra Ungarn i 1957

På jobb for regionavisen Fædrelandsvennen i Kristiansand fikk jeg plutselig en telefon fra en norsk kvinne med ungarsk bakgrunn. Hun fortalte at hennes mor kom med sin familie til Norge i januar 1957, etter et opphold i en flyktningleir i Østerrike. Moren Kati var seks år gammel den gangen. Nå var det gått 65 år, og den eldste generasjonen var borte. De gjenlevende ville gjerne forstå historien sin bedre. Og de hadde hørt at flyet med flyktninger først landet i Kristiansand. «Kan du hjelpe med å finne ut av historien vår?» spurte Svanhild-Isabelle Batta Torheim.

Det var 2021, og det var nye politiske spenninger i Europa. Deler av Ukraina var okkupert av Russland. Enkelte fryktet at det kunne bli en større krig, men de færreste trodde det akkurat da. Men telefonen med påminnelse om ungarernes skjebne vekket noe i meg. Høsten 1956 invaderte Den røde armé landet, som Moskva mente hadde blitt altfor vennlig innstilt til Vesten. En bølge av flyktninger dro i all hast til Østerrike og Vest-Tyskland, og mange kom videre hit til Norge. Hvordan håndterte landet vårt dette i 1957, den gangen vi hadde verken UDI eller NAV?

Hva sa avisens eget arkiv?

Det første søket var naturligvis i avisens eget arkiv. Hvordan dekket Fædrelandsvennen situasjonen til ungarerne? Avisen skrev ganske mye om det som skjedde, både den politiske utviklingen med valget av Imre Nagy som statsminister og forsøkene på å bli mer uavhengige av Sovjetunionen. Den gangen hadde regionavisene utenriksjournalister. Jeg fant også en notis med tittelen «Flyktningefly til Kjevik i natt». Den gangen kom Fædrelandsvennen i storformat, om ettermiddagen. 59 voksne og 21 barn fra Ungarn landet på Kjevik natt til 14. januar 1957. Datoen stemte. Men avisen hadde ingen navneliste.

Ingen treff på Arkivportalen

Jeg lette på arkivportalen.no etter relevant stoff knyttet til mottaket av flyktninger fra Ungarn i mitt område, men fant ikke gode nok beskrivelser av relevant materiale. Jeg spurte veteranene i avisen min, men i mediebedriftene ser man ut til å mene at det klokeste man kan gjøre når en erfaren kollega nærmer seg 60 år, er å tilby dem gavepensjon slik at man er sikre på at man ikke får glede av kunnskapen deres mer. Interesse for historie øker som kjent med alderen. Og det var ingen igjen som visste noe om perioden på slutten av 50-tallet.

Gjennombrudd på Arkivsenter sør

Felles lesesal i sør

I Kristiansand har Arkivsenter sør og Arkivverket (Statsarkivet i Kristiansand) en felles lesesal der publikum kan få innsyn i både kommunale, statlige og private arkiv fra Agder.

Lesesalen betjenes av ansatte fra begge institusjonene, og alle lesesalsvaktene betjener og gir veiledning i alle typer arkivmateriale.

Lesesalen har 20 plasser og er åpen 20 timer pr. uke. I 2022 var det 780 lesesalsgjester, og totalt ble det lånt ut 2000 arkivsaker. 320 av disse var kommunale arkivsaker.

«Som journalist forsøker jeg å finne ut mer enn hva som skjer. Journalister skal også spørre hvorfor ting skjer, sette hendelser inn i en relevant kontekst, forstå utviklingen i saker som strekker seg over tid eller gå tilbake i gamle uoppklarte hendelser og se på dem med et nåtidsblikk og nytt kildemateriale. En fungerende arkivsektor er en forutsetning for nasjonens hukommelse og for vanlige folks rettighetsdokumentasjon. Men det er også et helt sentralt verktøy for den kritiske, undersøkende journalistikken og for at vi skal få til en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Tarjei Leer Salvesen

Det løsnet da jeg kontaktet Arkivsenter sør, det interkommunale selskapet som tar vare på arkivene til Agder fylkeskommune og de kommunene som tidligere tilhørte Vest-Agder. De er samlokalisert med Arkivverket/Statsarkivet, og har felles lesesal i Märthas vei i Kristiansand. Jeg la frem problemstillingen åpent. Jeg ville vite mer om hva som skjedde med det flyet med flyktninger, og hvordan de ble tatt imot.

Historien er et godt «use case», for å bruke moderne konsulentsjargong. Og hva illustrerer den? Behovet for ekte mennesker. Det holder ikke med verktøy som arkivportalen.no hvis ikke brukeren finner frem. Når jeg spør åpent og får hjelp av en arkivar med historiefaglig bakgrunn og kunnskap om hva som faktisk ligger i arkivet, skjer det noe. Det første jeg blir anbefalt, er arkivet etter det gamle Fylkesarbeidskontoret i 1957. Det andre var noen bokser fra gamle Kristiansand kommune sitt formannskap i 1956 og 1957.

På lesesalen ble jeg møtt av vennlige ansatte. Stedet har ålreit med plass, og brukerne lar hverandre i fred. Trallen med alt jeg ønsket meg, var gjort klar. Telefonen var i flymodus. Og jeg innstilte meg på nok en runde med nød og elendighet i skriftlig form, slik mange av disse arkivbesøkene jo handler om når man kommer som undersøkende journalist. Jeg minner om at dette handler om håndtering av en varslet flyktningkrise, før UDI og NAV fantes. Dokumentene bar preg av det.

Solidaritet

Men dette ble en mye triveligere opplevelse enn ventet. Jo mer jeg leste, jo mer steg humøret. I brevene fra daværende ordfører Leo Tallaksen tas det til orde for å gjøre byen klar for å ta imot ungarske flyktninger og vise solidaritet. Det lages en komité som består av både politikere og hjelpeorganisasjoner som Røde Kors, Sanitetsforeningen, Bondekvinnene og Kirkens Nødhjelp. Det skrives brev til bedrifter, om noen av dem trenger folk? Det skrives brev til borgere med store hus, om noen har plass til flyktninger? På denne tiden finnes ikke asylmottak, og tanken om at Norge skal ta imot folk som ikke gis arbeidstillatelse på årevis, ser ikke ut til å streife de involverte i det hele tatt.

Sivilforsvarets leir på Solsletta like nord for flyplassen Kjevik i Kristiansand ble gjort klar. Da flyet landet, ble alle ungarerne først innlosjert der og fikk tilsyn av lege. Deretter ble det gjennomført korte, målrettede intervjuer med alle sammen, der formålet var å kartlegge to spørsmål:

Hva kan du? Og hva vil du?

Unngå «leirmentalitet»

Fylkesarbeidskontoret var opptatt av å unngå «leirmentalitet». Tanken var at ingen burde bli værende lenge i en slik institusjon. Folk måtte jo ut i samfunnet. Komiteen av politikere og organisasjonsfolk distribuerte en norsk-ungarsk ordliste i befolkningen, slik at kommunikasjonen skulle bli lettere. Og de korte og fokuserte asylintervjuene handlet om å få folk i sving med arbeid. Her var en doktor, en tekniker, flere maskinister, tekstilarbeidere, en økonom og en smed. Noen ønsket seg til sjøs. Jozsef Batta, noterte intervjueren, var spesialist i dyrking av vindruer, frukt og grønnsaker. Fra Ungarn hadde han utdannelse tilsvarende sivilagronom. Han kom til Solsletta med sin kone og to barn. Datteren Kati var seks år.

Jeg hadde funnet forbindelsen jeg lette etter.

Integrering og arbeid

Videre fant jeg et brev der fylkesarbeidskontoret skrev til Norges Landbrukshøgskole på Ås og introduserte den ungarske agronomen. Svaret kom raskt. Landbrukshøgskolen sa ja, de var interessert i å få en fagperson til Ås. Dette var ikke unikt. Etter et par måneder ba leiren om å få legge ned, siden alle var bosatt og i jobb. De ble bedt om å håndtere én gruppe ungarere til og fikk også dem bosatt og i arbeid innen august. Så fikk de legge ned.

Familien Batta forlot Kristiansand etter seks uker, og Kati vokste opp ved Landbrukshøgskolen, sammen med sin bror Peter. Kati ble lærer. Peter ble økonom og for mange i Norge et kjent fjes som mangeårig generalsekretær i Huseiernes Landsforbund. Faren Jozsef Batta er et kjent navn for dem som er interessert i hortikultur, med an lang publikasjonsliste om rododendron.

Rørende møte

Møtet med familien Batta ble rørende. En stor delegasjon med tre generasjoner kom på besøk til Kristiansand. De ville se papirene fra arkivet og besøke de falleferdige restene av leiren på Solsletta. Den vennlige gesten med ordlisten som ble distribuert i befolkningen for å ønske flyktningene velkommen, fremkalte tårer. Det var ikke fremmedfrykt som preget møtet med ungarerne. Selvsagt hadde de sine utfordringer, de også. Men dette var en gruppe som ble ønsket velkommen, og som stort sett klarte seg bra.

Dagens situasjon

Leiren Solsletta er ikke i bruk i dag, og allerede i 1957 var det om å gjøre å tømme leiren raskest mulig. Men jeg har vært i en annen leir i nærheten, litt nærmere flyplassen, hvor dagens UDI og dagens kommune har plassert syke og ureturnerbare flyktninger i våre dager. Der bor mennesker som har gått uten arbeidstillatelse i fjorten år, og som er helt uten håp om noen gang å få bli en del av samfunnet de bor i. Kontrasten er skjærende.

Mens jeg skrev ut reportasjen, begynte Russland med en enorm styrkeoppbygging på tre sider av den ukrainske grensen. Vi trykket saken et par uker før Russland invaderte. Ingen visste hva som ville skje, men vi skrev at dersom det blir en invasjon, kommer disse flyktningene til å dra vestover slik ungarerne gjorde. Takket være at det finnes vennlige mennesker som har tid til å drive med publikumskontakt på Arkivsenter sør, var det mulig å jobbe med denne historien.